Skandinavisk misantropi

0

Foran et dansende publikum leverte Kent låter om død, sykehus og kjærligheten som venter.

Av: Ragnhild Aarø Njie (Tekst) og Lars K. Aalgaard (Foto)

Hvem: Kent
Hvor: Rått og Råde
Dag: Fredag
Karakter: C

Scenen er dekket av et grått klede i velur. Den midterste delen av kledet faller, og bak står vokalist Joakim Berg, omkranset av et blått lys.

God kveld, Stavanger, hur mår ni?, roper han, før bandet setter igang med åpningslåta «Klåparen», fra et av bandets mest kritikerroste album, «Du & jag döden».

Som i et skyggeteater ser vi omrissene av Martin Sköld, Sami Sirviö og Markus Mustonen i form av forstørrede skygger. I det den neste låta «400 slag» når sitt høydepunkt, faller kledet. Showet er igang for fullt.

«Du är som jag, när du dansar». Et imponerende lysshow farger nattehimmelen ved hovedscenen på Lassa. Skandinavias største rockeband får hundrevis av hender til å stikke opp fra publikumsmassen og bevege seg i takt med musikken. Med blå toner og dystre sangtekster spiller Kent oss inn i de sene kveldstimer.

Kent har perfeksjonert sin intelligente stadionrock. Bandets aktuelle album «Jag är inte rädd för mörkret», er deres tiende studioalbum. Etter gjennombruddet sent på 90-tallet har de altså hatt god til å perfeksjonere. Kent har funnet en formel som funker, og følger den opp.

Kents alternative, men likevel poppete rock med innslag av synthpop blir nesten for stilren. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Under konserten henter de låtmateriale fra hele diskografien. Vi får oppleve hittene «Kärleken väntar» , «Jag ser dig» og «Ingenting». Men lydbildet blir for konstant, det er ikke nok variasjon. Kents alternative, men likevel poppete rock med innslag av synthpop blir nesten for stilren. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alt er kalkulert, og det virker som om hele showet går på autopilot.

– Vi har kommit till en tid där tidigare tider är över. Den här låten handlar om den eviga kärleken om som omringar alt, meddeler Berg foran en jublende publikum. Bandet avslutter tilsynelatende konserten med en av deres gjennombruddslåter, «747», fra albumet «Isola».

Uten at det er noen spesielt stor overraskelse går det et drøyt minutt fra bandet forlater scenen, til de er klappet på igjen. De spiller låta «99», etterfulgt av avsluttningslåta «Mannen i den vita hatten (16 år senere)».

Hvor ble det av hittene «Palace and Main», «Pärlor», «Sundance Kid», og ikke minst «Dom Andra»? Jeg er tydeligvis den eneste som lurer, for resten av publikum ser ut til å storkose seg.

«Vi skal alla en gång dö..» synger Joakim gjentatte ganger, mens det mest spektakulære lysshowet som noen gang har lyst opp nattehimmelen på Lassa avsluttes. I det låta trapper seg opp, spruter det ut fyrverkeri og konfetti fra scenekanten, og Kent gir publikum atter en grunn til å danse. Kent har gjennomført showet med glans. Kaldt og kalkulert synger Joakim om  død, ensomhet og fremmedgjøring.

Med dystre disco-lys blir bildet Kent maler av livet litt vel mørkt. Men sånn blir det vel, når man er oppvokst i “ett iskallt IKEA-land“. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here