«Guilty pleasure» for hatere

0

Si hva du vil om musikken, men selv den mest åpenlyse hateren kunne ikke la være å ha det gøy.

En mann med afro sprer litt mannlig odør fra armhulene.

Av: Fredrik Kayser (tekst) & Lars Kristian Aalgaard (foto)

Hvem: LMFAO
Hvor: Rått og Råde
Dag: Fredag
Karakter: B

LMFAO er dagens «guilty pleasure», og de er klar over det. «Party Rock Anthem» fenget sikkert til og med mormoren deres, i det hun preparerte søndagens raspeballespesial, med radiomusikken i bakgrunnen. Og musikkvideoen ble sannsynligvis mottatt med latter i det Youtube-nerder med steinansikt og nulltoleranse til ironi kastet blikkene på den. Sangene er kanskje ikke like dype som Tom Cruise sine taler om scientologi, men de danser bedre enn psykopaten selv på sofa. LMFAO er underholdning.

LMFAO er underholdning.

LMFAO representerer på mange måter det som er feil med listepopens dominans per i dag. Autotunen skriker i ørene som en høne uten egg i rugestasjonen. Den musikalske fremføringen er dominert av Apple-maskineriets pålitelighet til å levere beats og lyd fra ulike musikkredigeringsprogram. Ironien er lett å gjenkjenne i det en kar med afro, «bling» fra den lokale IVAR-stasjonen og skreddersydd 90-tallskostyme entrer scenen.

Nesten 100 prosent av låtenes tekster har ordet «party» faststemplet i refrenget. Frontfigurens hyppige bruk av setningen «Put your hands up» har samme repetitive standard som mobilen din sin slumremodus. Det er ikke så farlig. Hver eneste låt legger opp til at kyllingbevegelsene i kroppen skal utløses og produsere hyppige dansebevegelser. Hver eneste sang får deg på merkverdig vis med i massen, og det har kanskje noe med at flertallet av låtene er like. Du stopper opp og tenker: «denne har jeg hørt før». Det har du sannsynligvis også. To låter tidligere.

Men du lar deg likevel rive med. Om du er syv, atten eller en hundre år gammel bestefar med rullestol, megafon og billappen i behold. Det er som et «partydop» uten særlige bivirkninger. Du får kanskje traumer når du ser en kar i bar overkropp skrike «party people», i det han lager masturberingsbevegelser med hendene i været. Sannsynligvis så vi alle like elegant ut.

Sceneshowet trekker enkelte paralleller til bandet The Flaming Lips. Før du får blodpropp, la meg forklare. Musikken er like forskjellig som en katt og et pinnedyr. Live-showet spiller derimot på samme utgangspunkt: publikum skal ha det gøy. Frontfigurene gir publikum oppmerksomhet. Oppblåsbare delfiner blir kastet rundt i folkemengden, og publikummet tror de er rusa på bensin i det en «discohage» med flygende dyr blåser forbi dem. «Herregud, se der, Truls! Et flygende akvarium!». Det hele er som å entre et sirkus på syre.

Karene i LMFAO har kanskje ikke de dypeste tekstene, eller de beste vokalprestasjonene. Men de kjenner til underholdningsspekteret. Dette er ikke en konsert. Dette er en musikalsk revy innøvd flere ganger før. Det høres sannsynligvis negativt ut. Men du må ta det for hva det er.

Dette er ikke en konsert. Dette er en musikalsk revy.

Jeg kan med hånden på hjertet si at musikken aldri vil nå hodetelefonene mine, men jeg godkjenner likevel deres holdning. LMFAO er en parodi på seg selv og listepopen i dag, og de er fullstendig klar over det. Musikken er styrt av en liten kar bak en PC, et utgangspunkt som aldri er særlig positivt. Men vi lever i 2012, og faktumet er enkelt: tiden forandrer seg tydeligvis. Det kan ikke være 1973 hele tiden.

Resultatet er et smittende virus. Duoen fikset leveranse på lovnaden deres: å underholdende publikum. LMFAO var klar til å ta scenen og danse hele natten. Jeg danset. Det gjorde nok et par tusen andre også.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here