Rockepoeten Patti

0

Sjamanen, rebellen og punkeren Patti Smith avsluttet torsdagskvelden i oljebyen med å synge om krig, moder jord, og det å danse barbeint.
Av: Ragnhild Aarø Njie (Tekst) og Tone Oskarsen (Foto)

Queen of cool.

Hvem: Patti Smith
Hvor: Rått og Råde
Dag: Torsdag
Karakter: A

«Jesus died for somebodies sins…», synger Patti høylytt, før hun tar seg en velfortjent pustepause. Hun trår til høyre for mikrofonen, og det lure smilet hennes blir opplyst av blått lys fra lyskasterne. Det blir stille fra scenen, og det eneste som kan høres er klapping og hoing fra publikum. Patti spytter som en gammel bryggesjauer før hun stiller seg bak mikrofonen igjen. «But not miiiiiine», skriker hun, etterfulgt av at bandet entrer lydbildet igjen, og slår akkordene på refrenget til en av hennes mest kjente låter, «Gloria».

Patti er en gammel rebell, med et ungt sinn. 

Them-coveren «Gloria» fra debutalbumet «Horses» var bare en av de mange klassikere vi fikk servert under kveldens avslutningskonsert på Lassa. Og med 37 års erfaring i ryggsekken blir det en del klassikere. Deriblant den reggae-inspirerte «Redondo Beach» fra samme album. Bestemoren av punk vrikker på hoftene og danser en macarena-lignende dans med armene. Den mørkkledde kvinnen smiler. Med årene ligner hun mer og mer på en usminka versjon av Alice Cooper, eller muligens på verdens stiligste uteligger.

Stemmen til Patti Smith gjaller fra høytalerne så høyt at man sannsynligvis hører ekkoet av stemmen hennes langt inn i hovedkontoret til Statoil.

Med seg i bandet har Patti Lenny Kaye, gitaristen som har spilt i bandet hennes helt siden hun var en ung, ukjent og fattig sangerinne i New York på begynnelsen av 70-tallet. Han overtar mikrofonen på sangene «Night time» og «Nothin’ yet», og det med stil. Hvis man legger godviljen til kan dynamikken mellom de to minne om forholdet mellom to andre musikere av den eldre garde; Jagger og Richards. Det er tydelig at Patti ikke har glemt punk-røttene sine. Hun referer gjentatte ganger til de russiske feminist-punkerne i Pussy Riot , som nylig ble dømt til to års fengsel for å ha opptrådt i en kirke.

«I always think it’s important to honour mother earth» forteller Patti til oljebyen Stavanger. «The earth belongs to the people, NOT the corporations». Stemmen til Patti Smith gjaller fra høytalerne så høyt at man sannsynligvis hører ekkoet av stemmen hennes langt inn i hovedkontoret til Statoil.

I løpet av den en og en halv times lange konserten er Patti Smith en ballade-sanger, en danserinne, en miljø-aktivist, en punker og en anti-kapitalist, mens hun skriker over en vegg av fuzzy gitarer. Det er nok til å gi deg både gåsehud og ut-av-deg-selv-opplevelser.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here