Briljant støyrock fra verdensrommet

0

Velkommen til årets beste mest malplasserte festivalkonsert.

Mogwai på nye eventyr
Av: Fredrik Kayser (tekst) & Tone Helene Oskarsen (foto)

Hvem: Mogwai
Hvor: Rått og Råde
Dag: Torsdag
Karakter: B

Mellom LidoLido, BigBang og Katie Melua finner vi…Mogwai? Hæ? Det blir som egg på en tunfisk. Kanskje det fenger en sær liten kult på Island. Til de resterende blir det uforståelig. Jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste som tenkte «what the shit, dette passer ikke inn? Mogwai?».

Det ble som forventet: en av årets flotteste konsertopplevelser

Det virker nesten som en beslutning som ble tatt på bakgrunn av et eneste Facebook-ønske fra en «die-hard»-fan. «Hei, eg vil ha Mogwai. De spille fint. Takk». Jeg klager ikke. Absolutt ikke. Det ble som forventet: en av årets flotteste konsertopplevelser, med et av årets desidert minst interesserte publikum. Synd.

Heldigvis var det et par andre enn meg som fant gleden i musikken. En dude med militante machoklær vaglet frem og tilbake som en kenguru på hoppestokk. Fanatikerne foran gjerdet lukket øyene og tenkte på gode tider i romskipet sitt. Pensjonistpartiet fikk trolig vondt i ørene, mens et par kids med lekesigaretter fra leketøysforetningen hvisket «Dette er sært. Gi meg noe David Guetta».

Mogwai har blitt stemplet som et episk høyt, atmosfærisk post-rock band. Hvis den uspesifikke og uoffisielle beskrivelse skulle passe noe band, ville Glasgow-gruppen absolutt regjere på toppen. Dette er nydelig.

I likhet med mange andre artister her på jorden, er Mogwai også stumme. Kontakten med publikum er sporadisk, men  hyggelig. I motsetning til mange andre band, er det absolutt ikke en nødvendighet med en voldsom verbal kommunikasjon fra scenen. Vi trenger ikke et  halvslapt stand-up show med dårlige vitser om tomater og ketchup. Konserten fungerer av en enkelt grunn: Mogwai skaper stemning. Et spekter de mestrer til de grader. Det låter som en grandios tur til månen. Atmosfæren er upåklagelig.

Det er nettopp atmosfæren Mogwai spiller på. Riffene er like seige som en biff grillet av en toåring. Tålmodighet er nøkkel. Du skal leve deg inn i musikken, og la deg rive med i det progressive universet. Sceneshowet ignoreres. Det er ikke så mye. Men musikk er det plenty av. Lag på lag.

Det spørs om Mogwai fengte de som tilfeldigvis møtte opp til en liten trall fra et band de aldri har hørt om. Forhåpentligvis fikk de et innblikk i post-rockens herlige verden. Jeg nøt det som en kopp varm sjokolade i fjellheimen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here