Vulkanutbrudd på Øya

0

Selv om Björks stemme ikke var helt der den burde være, ble torsdagens siste konsert på Enga en elektrisk opptur. I hvert fall mot slutten.

Av: Ivar Vasstveit & Erik Moholdt/Øya (foto)

 

 

 

 

 

 


Hvem
: Björk
Hvor: Enga, Øyafestivalen
Dag: Torsdag
Karakter: B

Prins Charles, mora til John Arne Riise, elefantmannen Joseph Merrick, TV-pastor Egil Svartdahl, DJ Ötzi. Lista over verdens rareste mennesker er nesten lengre enn nesa til The Who-gitarist Pete Townshend, og de kniver hardt om hvem som må lengst ut i universet for å finne sin hjemplanet. Det er likevel en person som leder med klar margin, og som sannsynligvis hører hjemme på en planet så langt borte at ikke en gang Curiosity hadde hatt nubbesjans å nå dit; Björk.

Det er en vanskelig balansegang mellom å være bare rar, og å være gal. Stiller du deg opp på gata med en bowlingsko limt i fjeset, en diger ostehatt på hodet, et juletreslips rundt halsen og synger O Helga Natt er sjansen stor for at en overivrig politianspirant kaster deg i nærmeste glattcelle. Heter du Björk, kler deg ut som et helikopter og danser minst like rart som du synger, så er du garantert headliner på Europas største festivaler og Islands nasjonalikon.

Og ganske riktig, iført det som så ut som en gjennomsnittlig blodpølsekjole, sikkert kjøpt på Carlings, og med blått smurfehår, inntok Björk Enga akkurat i det en alvorlig regnskyll traff Middelalderparken. De gule ponchoene publikum tidligere på dagen hadde fått utdelt ble endelig tatt i bruk, og passet godt overens med de delvis gule kjolene Björks kvinnesterke kor var ikledd.

–       Takk, takk, takk! That izch som very beautt-i-full yellow raincoats, sa Björk på engelskislandsken sin og flere enn undertegnede var glade for at det i det virkelige liv er Björks musikk vi hører på, og ikke hennes daglig kommunikasjon med mann, bikkje og barn. Og at vi har pauseknapp.

Deler av konserten ble viet hennes siste album Biophilia, som igjen var sterkt preget av en elektronisk dreining. Blant annet åpnet nydelige Cosmogeny ballet, mens også blant annet Crystalline og Dark Matter fikk plass. Likevel dukket det opp et stort antall eldre evergreens som Joga, Hunter, Pagan Poetry, All Is Full Of Love og en bokstavelig talt glitrende versjon av Possibly Maybe, også disse kraftig elektrifiserte.

Fordi mye av Björks musikk handler om hennes fantastiske særegne stemme, står mye og faller på hennes evne til å treffe de riktige tonene på de riktige tidspunktene. Noe som ikke alltid lykkes. For uansett hvor godt blodpølsekjolen måtte sitte, så er det ikke den som avgjør om konserten er vellykket eller ei. Det ansvaret må Björks stemmebånd ta, og det er ikke alltid energien og stemmeprakten vi kjenner igjen fra CD-platene hennes er tilstedeværende i liveformatet.

Aller best er Björk når hun slipper å leve opp til sin egen stemme, som for eksempel ved konsertens vulkanske avslutning; Declare Independence. Etter to dager med Øyafestival var artistens kamphymne et foreløpig klart høydepunkt, og kan fort ende opp med å fortsatt være det etter at siste band er gått av scenen kommende lørdag og festivalen avlsuttes for i år.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here