Trim med gymnaslærer Welch

0

Som det første store navnet ut på Øyafestivalen leverte Florence and the Machine en ivrig skoletime med hopp og sprett, og et par sjeldne musikalske høydepunkt på den største scenen i Middelalderparken.

Av: Ivar Vasstveit og Markus Thorsen(foto)

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Hvem:
Florence and the Machine
Hvor: Enga, Øyafestivalen
Dag: Onsdag
Karakter: D

–       Er det Carola som kommer på scenen?

Nei, det er visst Florence Welch, vokalist og rødhåra midtpunkt i Florence and the Machine. En usedvanlig lokal vindkule midt på scenen ved Enga tar godt tak i den frynsete kjolen hennes og gjør at det blafrer godt i den blå bluse i det hun begynner å synge. På ekte Melodi Grand Prix-manér.

Allerede første skrik fra frøken Welch setter lista, for ikke å si tonen, høyt og det trengs en ordentlig vri på innstillingsmaskineriet. Hvis ikke er faren overhengende for at køen inn hos overlegen på ørekontoret ved Oslo universitetssykehus blir lengre enn ølkøen litt lengre bak i Middelalderparken. Lukta av trommehinner på veg ut av ørekanalene dirrer i lufta, men heldigvis ordner det seg kjapt. Florence kan fortsette å sprette rundt på det som sannsynligvis må være et trampolinebelagt scenegulv, mens hun onanerer stemmen videre til et desibelnivå pornostjerna Jenna Jameson aldri klarte. Flere ganger får hun etter sjarmerende fremstøt folket med seg på kollektive hopp, som gjentas igjen og igjen.

På scenen består maskineriet, foruten Florence selv, blant annet av en kvinnelig keyboardist som trolig kommer direkte fra visning av The Dark Knight Rises på Colosseum kino skal vi dømme etter Batmankappa hun har på seg, og en svartkledd harpespiller med en liten frekk tribaltattovering. Det er tydelig at likestillinga i England, hvor bandet kommer fra, har kommet langt, men maskuliniteten har hatt bedre kår enn i kveld.

Det er en gammel sjørøverregel å aldri svi av sine største hits før mot slutten, slik at publikum skal våkne opp til neste konsert, og det er en regel bandet holder seg tro til. Kun unntaksvis klarer Florence and the Machine å sette gang i massene, men til gjengjeld svinger det voldsomt når det først skjer etter hvert som konserten får gått seg til. Før Rabbit Heart (Raise It Up) ber Welch publikum om å utføre litt såkalt human sacrifice, ved å løfte sidemannen opp på skuldrene, og plutselig er gressplenen fullt opp med tre meter lange blonde jenter i denimjakker. Spectrum (Say My Name) blir tatt i mot med jubel, og Shake It Out blir, etter en tafatt intro, gjennomført i et voldsomt tempo med et begeistret og hoppende folkehav.

Nest etter Adele er Florence and the Machine det nærmeste vi kommer husmormusikk, som igjen viste igjen i de frammøtte på gressplenen foran scenen. Det nippes til vin av modne kvinner og klappes forsiktig. De første tjue minuttene av konserten er det mest spennende øyeblikket et relativt lavtgående Norwegianfly som passerer på himmelen over scenetaket, men det tar seg heldigvis opp og mot slutten begynner det å bli gøy.

En time eller to med personlig trener på Elixia koster sikkert mer enn en dagsbillett på Øya, og sånn sett må konserten anses som vellykket for et lavkarbofokusert publikum. Men musikken var bare, for å holde oss til Carola, sådär.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here