– Jeg elsker filmene du hater

0

Av Fredrik Kayser

«Fy fasano, Fredrik. Du har elendig filmsmak!». Ja, jeg har vel kanskje det.

Hvis du kan med hånden på hjerteklumpen si at du elsket «Transformers 3», ble paralysert av «Pirates Of The Carribean 4», og anser «The Hangover 2» som den beste filmen noensinne laget, har jeg en ting å si på vegne av filmdoktorligaen: du er diagnostisert med et hyppig syndrom som sprer seg raskere enn divabloggere på internett. Divabloggerne som prater om hvor ekkelt det er å stå ved siden av en mann som «kjøper klær på Cubus og har hår i nesen». Syndromet heter «dårlig filmsmak», og problemet er verdensomfattende. Jeg har kanskje dårlig filmsmak. Men jeg har i hvert fall smak.

Jeg elsker en film som heter «Sphere». Den handler om en stor kule som ligger under vann i et romskip. Jeg elsker «Monsturd» som handler om et gigantisk bæsjmonster.  Jeg elsker «Chopping Mall», som handler om en robot som går berserk på ungdommer i et kjøpesenter. Jeg elsker «Hell Comes To Frogtown», som handler om nettopp Hell, som kommer til en by med frosker. Valgene er utallige, men resultatet er det samme: dette er såkalte elsk/hat filmer. En sjanger som ikke er en sjanger, men burde være en.

…du er diagnostisert med et hyppig syndrom som sprer seg raskere enn divabloggere på internett. Divabloggerne som prater om hvor ekkelt det er å stå ved siden av en mann som «kjøper klær på Cubus og har hår i nesen».

Favorittfilmen min er «Starship Troopers» (se trailer øverst). Hvis du ikke har hørt om filmen, vil jeg anslå at den umiddelbare tanken som slår seg løs gjennom de elektroniske kretsene i skallelokket sier «herregud!». Ja, filmen handler om mennesker som reiser til en annen planet for å krige. På denne «andre planeten» finnes det store maur som gjør mauraktige ting. De lager tuer. Så kommer «trooperne», som i ekte amerikansk patriotisk forstand er mennesker som går til krig uten å vite hva krigen handler om. De har geværer som er like spreke som trailersjåfører med sneglebein, og militante klær som selv et individ med konstant stirra ville stirret hull i. Og filmen utspiller seg i «the distant future», ikke for 150 år siden.

Fortvil ikke, poenget kommer.

Du har gode filmer. Ironisk nok er det disse du i all grad viker vekk fra som pesten når du skal plukke ut en film på fredagskvelden. Den passer liksom ikke inn med nachochipsen og dippen. En god film «krever» for mye av deg. Når filmen handler om en mann med aids, som reiser verden rundt for å fortelle at han har aids, kan det lett falle inn i kategorien «tja, senere». Når filmen varer i 193 minutt, faller filmen i kategorien «greit å ha», så tar det fire år før du fjerner plasten fra coveret.

Så har du dårlige filmer. Du ønsker å unngå dem. Likevel ender du opp med fem i handleposen hver eneste gang du setter foten inn i en filmbutikk. Det virker nesten som at vi bevisst ønsker å falle i fellen. «Åja, en gruppe ungdommer skal redde verden med hjelp av mutantlaksen de har fostret og festet miniuzier på. FETT!». Vel, jeg hadde sett den filmen, derfor slår vi til med et nytt forsøk. Hvis Johnny Depp spiller Johnny Depp i tre timer, og seiler på en båt uten mål og mening, har du en dårlig film som tjener altfor mye penger. Formelen er enkel. Plotet omhandler som oftest a) en mann eller kvinne som b) må løse et problem, og filmer får trolig alltid en eller annen superanmeldelse fra Katukeinostasjonen Bygdeblad.

I den fine grensen mellom god og dårlig, finner du «elsk/hat»-filmene. Filmer som ikke tar seg selv for seriøst, og det merkes. Underholdningsverdien er på topp, men helheten kan lett virke latterlig. Ja, det høres kanskje håpløst ut å se en film som skal fremstå som «cheesy» og dårlig, men egentlig oser av godhet. Det blir som å spørre kakeeksperten om de kan lage verdenes beste bryllupskake, men kreve at den skal se se ut som avføring. Det ville blitt tidenes vits for oss som forstod den, men håpløst for de resterende.

Det er nettopp poenget: å forstå det. Har du et ironisk bein eller to, vil du trolig gjennomskue det latterlige plotet, men la deg underholde av det underliggende budskapet. De virker kanskje useriøse og banale. Men ser du lengre enn hovedplotet, er det mye mer å hente. «Starship Troopers» og den nylig åpna «The Cabin in the Woods» inngår i dette såkalte elsk/hat perspektivet. De virker kanskje elendige, men de er proppet med referanser som er geniale.

«Elsk/hat»-filmer splitter kinopublikumet i to. De som synes filmen var dårlig, og de som synes den dårlige filmen var god. Forvirra? Bra.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.