Tidløse Chelsea

0

De eldre blir tydeligvis aldri eldre, mens de yngre aldri blir noe annet enn yngre. Dette er problemstillingen London-laget står ovenfor.

Av: Hein Georg Haram (SmiS-journalist, United-fan og Balløya-spaltist)

I tilfelle du ikke tok mitt noe subtile første avsnitt, tenk deg et Chelsea på 90-tallet. De var over midten, og alt var fryd og gammen. Noen trofeer av og til. Det var trygt og godt.

Så kom russeren da, og lasset med nye spillere, nye impulser og nye ideer kom flyvende. Kravet om å vinne henger hver dag over de blå. Og det er hardt å vinne hver gang. Det kan alle lag skrive under på.

Jeg stiller meg derfor kritisk til trenden hvor man skal ha flest mulig eldre inn på et Chelsea-lag. Slik laget framstår idag, er nesten komplett identisk til et eldrehjem. Gamle som surmuler over absolutt alt. Og slikt har det vært – lenge.

Hvordan kan André Villas-Boas håndtere en gjeng sure grinebitere? Jeg synes synd på mannen. Svaret er så enkelt som det er genialt: De må forsvinne. Klart, det er ikke enkelt med en eier som har troen på at laget holder seg godt så lenge man har spillere igjen som klarte “the double” en sesong før 2010. Så lenge man kjøper inn noen til 50 millioner pund i ny og ne, skal det vel holdes friskt? Det er ikke slikt det funker, min gode russer. Ja, jeg har hyllet mannen tidligere. Abramovitsj viste med Gary Cahill at han kunne tenke kontinuitet og litt bredde. Men det holder ikke så lenge lasset fra en vellykket sesong under Mourinho fremdeles er stjerner i sin, og eier sin bok. Det var nesten som Italia under VM i 2006. De vant. De trodde de kunne vinne med akkurat samme stall i 2010, hvor alle var fire år eldre. Feil.

Hvordan kan André Villas-Boas håndtere en gjeng sure grinebitere? Jeg synes synd på mannen.

La meg gi deg noen navn. John Terry, Frank Lampard, Didier Drogba, og ikke minst “Cashley” Cole. Greie spillere å ha i 2006. Ikke så greie nå lenger.

John Terry har knapt gjort noe fornuftig de siste årene, bortsett fra å ligge med konene til sine lagkamerater og ellers havne i unødig bråk. Frank Lampard har vært den kreative drivkraften på midten, men “Lamps” begynner å bli grå i håret. Didier Drogba, oksen fra Elfenbenskysten. Tja, han er grei nok, men har tapt seg.

Også har du da Ashley Cole. Eller Cashley Cole som han også går under. Cole har aldri vært verdens beste venstreback. Vi stopper der.

Tilsammen utgjør disse fire spillerne en disharmoni. Cole var senest forrige uke i trøbbel med manager, men eieren krevde ham tilbake på laget, fordi vår kjære russer fremdeles lever i 2004/2005-sesongen. Villas-Boas har trådd så i salaten, at det skal ikke være mulig. Han lever på lånt tid. Og det er ikke hans feil en gang.

Det verste er satsingen på yngre og unge talenter i klubben. Talentutviklingen er så fraværende at det tørkes støv i junioravdelingen.

Mye er feil med dette laget. Fernando Torres er et friskt vindpust i forhold til hva disse eldre herrene har av kvalitet per dags dato. Manageren skal alltid være større enn laget. I dette tilfelle er laget større enn manageren. Bli kvitt dem en gang for alle.

Jeg håper Villas-Boas tar sin hatt og forlater det synkende skipet, som han også er i sin fulle rett til å gjøre. Det er synd han er for sta.

Har du noe du ønsker fokus på i neste ukes spalte? Send meg en mail på heinferk@gmail.com eller skriv i kommentarfeltet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here