Mange kokker, mye søl

0

Film: New Year’s Eve
Regi: Garry Marshall
Skuespillere: Sarah Jessica Parker, Zac Efron, Michelle Pfiffer, Jessica Biel m.fler.
Land/lengde/år: USA/1t. 118min./2011
Anmeldt av: Tonia Kvernmo

Karakter: C

”New Year’s Eve”, stjernespekket til det fulle, har i utgangspunktet gode forutsetninger for å kunne løfte opp den gode julestemningen i de tusen hjem. Filmen minner mye om ”The Valentine’s Day”, som kom ut for ett år siden, og har også noen likhetstrekk med filmen ”Love Actually”, som kom ut i 2003. Det er ikke en tilfeldighet at ”The Valentine’s Day” og ”New Year’s Eve” er så like, bak disse står nemlig samme mann, produsenten Garry Marshall.

Det alle de tre filmene har til felles, er at de går ut på samme idé. I alle filmene er tanken å vise flere forskjellige personer, par og enslige, og deres liv, på ett og samme tidspunkt. I ”New Year’s Eve”, ser vi hvordan forskjellige mennesker feirer inngangen til det nye året. Her er det flere historieløp, som i løpet av filmen kommer nærmere og nærmere hverandre, for så å bli knyttet sammen helt på slutten av filmen, da den storslåtte feiringen av det nye året 2012 står for døren.

Kinosalen var stappfull av fjortiser og unge kjærestepar som holdt hender, forventningsfulle til den romantiske komedien. Underveis kunne det høres både gisp og hyl da den ene populære kjendisen etter den andre dukket opp på lerretet. Spesielt høyt ble hylenivået til fjortisene da Christopher «Ludacris» Bridge dukket opp i politiuniform og med et eplekjekt smil på lur. Kanskje den gamle klisjéen om menn i uniform har noe for seg likevel? Dernest kom det anerkjennende lyder fra begge kjønn da popartisten Jon «Bon Jovi» dukket opp på lerretet i sitt rette ess; som en artist på scenen i New York. Han får selskap av stjerner som både Michelle Pfeiffer, Zac Efron, Jessica Biel og Sarah Jessica Parker på lerretet.

Selv om sluttscenene med alle nyttårskyssene og all romantikken til en viss grad rørte, så gjorde ikke resten av filmen det.

Det er ikke til å fornekte at standarden på denne typen filmer blir hevet et par hakk når regissøren drar med seg et så bredt spekter av Hollywoods store stjerner. Skuespillerprestasjonene kan det derfor ikke sies noe på, det blir holdt et høyt nivå hele veien, og takket være nettopp prestasjonene, går det an å komme seg greit gjennom filmen.

Det hjelper likevel lite med gode og troverdige skuespillerprestasjoner når selve historien blir så til de grader overdrevet. Historien om den rike forretningsmannen som på selveste nyttårsaften kommer tilbake til caféen der han for nøyaktig ett år siden møtte sin store kjærlighet, bare for å se henne der igjen, blir å dra det litt for langt mot eventyrland, spør du meg. Hvor ofte skjer slike romantiske, småklissete møter, der mannen og kvinnen faller pladask for hverandre etter å ha ventet på kjærligheten i ett år etter første møte, egentlig? Og hvor ofte klikker det fullstendig for en dame som plutselig bestemmer seg for å gjennomføre alle sine nyttårsfortsetter før nyttår, og faktisk klarer det? Det må her også nevnes at det under nyttårsforsettene stod ting som både å dra til Bali, redde et liv og gå hele New York rundt på én dag. Igjen, hvordan er dette mulig i et virkelig, ikke-eventyrlig liv?

Garry Marshall gjør det mulig, men for den pris at filmen blir mindre realistisk, og mer eventyraktig og falsk. Hvor bra dette enn måtte være for fjortisene i salen, holdt det rett og slett ikke helt mål. Selv om sluttscenene med alle nyttårskyssene og all romantikken til en viss grad rørte, så gjorde ikke resten av filmen det.  Jeg vil derfor ikke anbefale denne filmen som hverken en julefilm eller som en vanlig komedie. Jeg ville heller ha gått for «Love Actually» for å finne igjen den gode, romantiske stemningen før jul.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here