Ingen grunn til panikk

2

Det er på tide å børste støv av Balløya-spalten. Et av Manchester-laga er i dårlig form. Kaoset er i gang, men la oss roe ned et par hakk.

Av: Hein Georg Haram (SmiS-journalist & United-fan)

Jeg har tatt meg selv i å rope til TV-en, banne og steike, flippe over bord og stoler den siste uken. Englands mestvinnende lag sliter. Og det går ikke upåaktet hen. Twitter og Facebook eksploderer i ukvemsord, nedrakking av klubber og så videre. Dette vitner om entusiasme, og det er vel og bra det, men resultatene uteblir ikke mindre av den grunn.

Selv om byrival Manchester City har sluppet ned giret til det absolutte minimum, har ikke Manchester United latt seg bry med det, til tross for at dette er noe av kjennetegnet til “The Red Devils”. Det er derfor bekymringsverdig å se at gløden ikke er tent som seg hør og bør i desember/januar.

En ting er sikkert. Det gjør direkte vondt å se mitt elskede Manchester United bli slått på selveste nyttårsaften av et Blackburn som pisser i kraftig motvind for tiden, og bli utspilt borte mot Newcastle med den karismatiske afrikaner Ba i spissen.

Krise? Ordet har blitt repetert i det uendelige når mesterne er inne i en sliteperiode. To tap og pressen kjeppjager deg ut av stadion, selvtilliten går til bunns og enkelttilfellende lykkejegere av noen fans forsvinner. Det siste der er vel det eneste positive man kan finne i den tunge tiden for enhver United-supporter. Men krise? Langt ifra.

La oss nå se på dette med litt realisme i øynene. Troppen til de røde er meget ung. Altfor ung, mener mange. Det er derimot ingen tvil om at potensialet er til stede. Det begynte veldig rosenrødt. 8-2 mot Arsenal, 3-0 mot Tottenham og 5-0 mot Bolton. Mange, inkludert undertegnende, måtte gni seg ekstra hardt i øynene. Skulle dette laget med “bare ungdommer” kunne ta opp kampen mot oljeinfiserte Manchester City?

Hovedproblemet ligger i skadene hos de røde djevlene. Ja, nettopp. Midtbanetalentet Tom Cleverley, kapteinen Nemanja “Panzer” Vidic, augustsigneringen Ashley Young, og så videre. Listen er dessverre veldig lang. På godt Football Manager-språk heter det av og til at selv den bredeste tropp kan bli påvirket av skader, noe som det er ingen tvil om at de regjerende mesterne sliter med akkurat nå.

Jeg har tatt meg selv i å rope til TV-en, banne og steike, flippe over bord og stoler den siste uken.

Et annet problem er i mine øyne keeperplassen. Sir Alex Ferguson gjør sjelden taktiske bommerter, men bomkjøp har skotten som ironisk nok sjelden står og vifter med sjekkheftet gjort en del av. Jeg personlig mener at Ferguson burde la David de Gea bli hentet inn før den store nederlenderen med de enda større hanskene, Edwin Van der Sar la opp. På denne måten ville keeperen ha gjennomgått en utvikling, tilpasset seg spillestilen og lært seg språket i god tid før han til slutt måtte ha plukket opp hanskene etter nederlenderen. Det som derimot har skjedd er at den unge spanjolen har måttet bli førstevalg og prestere etter klubbens status fra første øyeblikk. Spanjolens minimale erfaring har ført til en rekke tabber og en del enkle mål.

Konkurransen mellom de Gea og dansken Anders Lindegaard er sylskarp og hard, men akkurat nå seiler dansken opp som et klart førstevalg, til tross for tre baklengs bak et vaklende forsvar mot Newcastle. Det aller største usikkerhetsmomentet er etter manges oppfatning den skadeskutte midtbanen. En Ryan Giggs som ikke blir noe yngre, Darren Fletcher ute med en stygg tarmgreie og Michael Carrick som nok har sett bedre dager.

Både Manchester City (i FA-cupen), Arsenal og Chelsea venter borte. Nå er det på tide å børste av seg hamstringskader, hofteskader og det som verre er. Nå er det på tide å vise PL-interesserte hvordan det i utgangspunktet skal gjøres. Tenker man ikke positivt, ja da blir gevinsten ikke stor. Slik er det også i fotball. Stort verre er det ikke. Keeperplassen, skadene og midtbanen er de største usikkerhetsmomentene foreløpig. Ellers er alt i tipp topp stand. Vel, nesten i hvert fall.

En skakkjørt økonomi takket være våre amerikanske venner, en donutstjelende spanjol i mål, en midtbane som skriker etter den pensjonerte rødtoppen Paul Scholes og et helt lag med spillere under 22 år til. Jada, kanskje laget har sett bedre ut, men ikke mist motet av den grunn.

Klart det blir oppstandelse når det mestvinnende laget i England har tapt to kamper på rad. To kamper. Kan du tenke deg?! Personlig er jeg ikke bekymret. Sir Alex Ferguson var ganske treffende i et svar under Rooney-sagaen i 2010: – Have I won thirty trophies, or what?

Så lenge skotten sitter i stolen, trenger ikke ordet krise brukes overhode. Naivt? Nå vel, men som United-supporter er du, etter mediene og Liverpool-supportere å dømme, bare nødt til å stole på denne mannen. Alt annet henger jo tydeligvis aldri på greip uansett.
Ingen grunn til panikk, forsikrer Ferguson oss om. Mannen har skjønt det for mange år siden. Vi sees i mai!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here