Et djevelens verk

1

Som alle vet, er Marcellos kjeller ikke som alle andre kjellere. Den er fylt opp med bunnløs kjærlighet, utilgivelig svik, monstrøs egoisme og grusom sjalusi.

Av: Tora Lind Berg (tekst) & Emile Ashley (pressefoto)

SUKSESS: Allerede lenge før «Sonny» hadde premiere var mange av forestillingene utsolgt, og med de gode kritikkene stykket har fått går det mot publikumsrekord på Rogaland Teater.

 

Teppet går opp, ut vakler en blanding av en praktfull sort svane og en skadeskutt kråke. Lucifer tenner sløvt en sigarett, plasserer den pent i en slank sigarettholder, før hun sjangler ned de berømte trappene til Marcellos kjeller. Det er duket for drama.

Forestillingen «Sonny» har skyhøye forventninger å leve opp til. Kaizers Orchestra er et av de største pop-rock-bandene i Norge, som har en trofast fanskare. De aller fleste har et forhold til en eller flere av låtene. Spenningen i salen er stor. Har teamet klart å ta vare på sangene i forestillingen? Har de klart å lage bra teater av Kaizers karakterunivers?

Mange som ser forestillingen vil nok få en liten aha-opplevelse når det gjelder sistnevnte. De fleste har fått med seg at de første albumene til Kaizers Orchestra handler om krig og motstandsbevegelse, men det er nok bare noen få som forstår historiene og sammenhengene fullt ut. Er det én ting forestillingen «Sonny» virkelig har lykkes med, er det å skape en tydelig fremstilling av dette komplekse karakteruniverset. Regien er stram og snorrett som en amerikansk landevei, du skal være bra ukonsentrert for ikke å greie å legge to pinner i kors. Selv en halvhjertet Kaizers-lytter skjønner fort hvem som er hva, og hva som er det neste som skal skje. Dette gjør nemlig teateret for deg.

Denne (over)tydeligheten er stykkets største svakhet, men kanskje også en nødvendighet. Mange som har kjøpt billetter til «Sonny» gjør det av interesse for musikken bak, og kanskje litt nysgjerrighet på hva det nå er disse finurlige tekstene egentlig handler om. Etter den stilfulle åpningen går det tregere. Selv om det er full fest i Marcellos kjeller, klarer ikke lystigheten helt å smitte over på publikum. Første del av første akt er i det hele tatt litt kjedelig.

Den tar seg imidlertid opp etter hvert. Vi får en kraftfull, mørk og kaotisk fremstilling av krigens lidelser. Røyken velter utover i salen og publikum får en firedimensjonal opplevelse med lukten av krutt i neseborene. Lucifer, spilt av Helga Guren, skrangler rundt, og vikler sine grusomme fingre strammere og strammere rundt skjebnene som snart skal utspilles. Guren gjør en av de sterkeste skuespillerprestasjonene i forestillingen, med hard konkurranse fra Det Godes representant, Vincente, spilt av Torbjørn Eriksen.

Overgangen fra det høylytte og kaotiske til det vare og stille er virkningsfullt og velfungerende. Eriksens fremføring av «Legg meg inn» alene med pianoet på scenen, er fantastisk. Lyssettingen er teatralsk og virkningsfull, helt i stil med resten av dramaet. Det er flere håndverkere som fortjener honnør. Både koreografi, lyssetting og scenografi er stilig og i stor grad med på å bygge opp under og bære frem forestillingens karakter og handling, som utspiller seg like mye i høyden som på bakken.

Andre akt starter bedre enn første, den preges i enda større grad av de mørkeste synder og lysende heltedåder. «Sonny» er svart eller hvit, nyansene må vike i fremstillingen av det klassiske trekantdrama. Det er spesielt her følelsen av å bli fóret med teskje kommer snikende. Det er naturlig at personene blir tydelig presentert, gjerne med sin egen Kaizers-låt, men den litt Hollywood-aktige fortellermåten der aktørene absolutt skal fortelle hva de tenker for at publikum skal forstå, føles unødvendig.

Likevel er det mange underholdende og bra scener i siste akt. Vegard Hoel fremfører «Kontroll på kontinentet» med en gnissende dyp bass som får kulissene til å vibrere. Bandets velkjente lydbilde med drønnende oljefat blir ivaretatt av statister som gyver løs på stillas og andre kulisser. «Sonny» avsluttes med nettopp sangen «Sonny». Kampen mellom det gode og det onde, Vincente og Sonny, når sitt klimaks. Dramaet avbrytes av et skarpt smell, overraskede publikummere trekker anerkjennende på smilebåndet. Lucifer stumper sin sigarett og går.

«Sonny»

  • Hadde premiere 11.november på Rogaland Teater, og skal gå frem til 31.januar 2012.
  • Manus: Tore Renberg, etter idé av Janove Ottesen
  • Regi: Bjørn Ravn Carlsen
  • Skuespillere: Vegar Hoel 
(Sonny), Torbjørn Eriksen (Vicente), Mareike Wang, Espen Hana, Svein Solenes, Svein Harry Schöttker Hauge, Even Stormoen, Helga Guren
  • Medvirkende: Even Børsum (scenograf), Ingrid Nylander (kostymedesigner), Håkon Espeland (lysdesigner), Lene Puntervold (koreograf), Njål Helge Mjøs (dramaturg), Jill Tonje Holter (maskør).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here