Et lite stykke Madla

2

Noen verver seg til militæret for å kjenne smaken av blod, svette og tårer. Andre drar på Boot Camp.

Av: Håvard Tanche-Larsen (reporter) & Martin Habbestad (foto/redigering)

Instruktøren haster over parketten med to sandsekker i hver arm. Blodårene som strekker seg fra overarmene og ned mot fingertuppene kommer til syne, en motorvei for blodet som skal transportere oksygenet rundt i kroppen. Jeg ser på mine egne armer, føler at de få blodårene jeg får fram minner mer om en dårlig riksvei over en fjellovergang som snart blir vinterstengt. Dette blir et blodslit. Store, svarte dekk trilles ut fra lagerrommet i idrettshallen på SiS sportssenter. Jeg kjenner frysningene går nedover ryggen på meg, jeg blir svett bare av å tenke på at disse gummikolossene skal veltes og trekkes. Sakte, men sikkert kommer de mot meg, som en flokk svarte pantere klare til å angripe et hjelpeløst offer. Jeg overlever heldigvis denne gangen.

Hjulene ruller forbi, og videre mellom resten av postene merket opp med røde kjegler, godt spredd utover på den lysebrune parketten. I enden av hallen stopper de svarte rovdyrene. Den gamle barneleken som går ut på å holde et hjul i balanse så lenge som mulig er over. Lyden av dekkene som treffer bakken med et stort klask får nesten trommehinnene til å sprekke. Motivasjon er nå et ord som er helt fraværende, og som ikke lenger finnes i mitt vokabular. Jeg begynte på Universitetet i Stavanger (UiS) fordi jeg slapp militæret. Her har jeg følt meg trygg, borte fra skrikende sersjanter og knallhard militærtrening som får deg til å føle at fem liter blod minner mer om fem liter melkesyre. Helt til i dag.

Boot Camp er et tilbud som sportssenteret på campus har hatt i flere år, men det er første gang Rino Ravn Berg har ansvaret for timene. Tilbudet startet opp igjen i september i år, og skal holde på i fem uker fram til 26. oktober. Berg studerer for tiden siste året på sykepleierstudiet ved UiS, og for den 25 år gamle studenten er denne jobben ypperlig. Han er personen som har en indre lyst til å pine og plage deg gjennom en treningsøkt, til du føler at du ikke har flere krefter igjen, men likevel klarer å hente ut det lille ekstra som fortsatt bor igjen i deg. Ironisk nok er han en fremtidig sykepleier som morer seg mens andre har det vondt.

Flere sukk og lave banneord går gjennom gruppen av mennesker, som spent følger med mens instruktøren går gjennom de forskjellige øvelsene. Likevel er det noen få som ikke klarer å stå i ro. De tripper ivrig etter å komme i gang, som en flokk med kyr som endelig skal slippes ut på beite etter å ha vært inne en hel vinter. Jeg er overrasket over hvor mange vi er, nesten 40 stykker. Flesteparten gutter, noen få jenter.

Før jeg vet ordet av det er musikken i gang. En mannestemme overdøver småpraten blant resten av de oppmøtte, og fanger fort oppmerksomheten min. Oppvarming. Vi jogger rundt i ring, ned på magen, opp igjen, høyre og venstre hånd ned i bakken, ned på ryggen. Berg holder tempoet oppe. Som et lokomotiv drar han 40 vogner etter seg. Noen sovekupé klarer jeg ikke å se. Hjertet slår, blodet fosser gjennom de rustne blodårene. Løping har aldri vært min sterkeste side. Jeg kjenner at sommerferie, etterfulgt av studentlivet og flere fuktige kvelder på byen, har vært behjelpelig til en unormalt høy pustefrekvens og en puls i takt med vingeslagene til en kolibri. Jeg prøver å se rett fram. Jeg vil ikke se på dekkene, medisinballene og tauene som ligger midt på parketten og venter på at vi skal bli ferdige.

Inspirasjonen til Boot Camp er hentet fra militæret. Velting og trekking av dekk. Bæring av sandsekker over hindre, for så å gå ned på magen og krype 10-15 meter med den samme tunge sekken foran seg, er en ganske ukjent treningsform for de fleste av oss. Våpnene holder vi oss heldigvis unna. Men Fenrik Berg er en som har gjort dette før. Han gikk befalskolen, og hadde ansvaret for de nye rekruttene som kom inn til leiren. Når Berg viser øvelsene, får han det til å se skummelt lett ut, men når du prøver selv, får pipa en annen lyd.

Jeg er nesten gjennomvåt etter oppvarmingen. Formen min er ikke der den burde være. Vi samles i den ene enden av hallen, og tror vi skal deles inn i grupper. Men ikke ennå, først må vi ned på gulvet. Armene spennes mot den lysebrune parketten, resten av kroppen er strak, helt ut til tåspissen. Vi teller høyt i kor. Brystkassa skal så vidt ned i bakken, før armene skal gjøre resten av jobben og hjelpe deg opp igjen. Den første dråpen faller fra pannen og treffer gulvet. Dette er bare begynnelsen.

Vi skal gjennom ni poster. Første post for min del er enda flere armhevinger, motivasjonen har jeg fortsatt ikke sett noe til. Metallicas «Broken, Beat & Scarred» spiller for full guffe på musikkanlegget. «What don’t kill you, makes you stronger» er en setning som går igjen og igjen. Armene skjelver, rister som et løvtre i høstvinden, men armene kan ikke falle, ikke nå! Som en skihopper som slipper seg fra bommen og tar sats ved hoppkanten, gjør svetten det samme. Renner fra pannen ned mot nesen, brystkassen har så vidt berørt parketten, før et byks med armene får dråpen til å forsvinne over kulen og ned mot gulvet. Repetere, repetere, dette skal jeg klare! Etter to minutter er det over, og endelig pause.

Jeg ligger på gulvet og bader i en liten dam som jeg har lagt igjen etter meg, mens jeg føler at bicepsen min har vokst til det dobbelte på to minutter. Jeg går bort til benken, setter meg, tar en pust i bakken

‒ Dette er tungt, ass!, sier jeg.
‒ Ja, helt jævlig!, stønner en annen.

Jeg prøver febrilsk å tilfredsstille kroppen med nok væske og oksygen. Å puste og drikke samtidig viser seg fort å være vanskelig, og jeg setter vannet i halsen. Berg trekker litt på smilebåndet, han er tydeligvis fornøyd, speidende utover gjengen som gisper etter luft som om oksygen ikke er tilstedeværende. Benken jeg sitter på er hard som stein, men jeg kunne sikkert sovnet her om sjansen hadde bydd seg.

Vannet sitter fortsatt i halsen, det har ikke nådd magesekken ennå. Det ligger der som en klump, ganske lik klumpen du får når du holder på å begynne å grine, men ikke ønsker å la tårene trille nedover kinnene. Bare ikke komlemiddagen fra LU-kantina tar følge på vei opp. Pausene er korte. Vi har så vidt fått igjen pusten, før vi er i gang med neste øvelse. Jeg kjemper meg gjennom dem, én etter én. Blodet kan ikke ha fosset så fort siden jeg var stormforelsket i en jente på slutten av videregående. Adrenalinet gir meg krefter, krefter til å fortsette og til å ta ut det siste jeg har av energi i kroppen. Etter ni poster er vi tilsynelatende ferdige. Men Berg ser på klokka, det er fortsatt fem minutter igjen. Han sier at vi rekker én øvelse til. Det er nesten så jeg sjangler mot benken for å finne drikkeflasken min. Med en skjelvende hånd klarer jeg å presse ut de siste dråpene som fortsatt er igjen. Det er lenge siden jeg har gått så dypt i kjelleren som nå.

Magen vrir seg i smerte når jeg tenker på at jeg må tilbake til første øvelse. Nye armhevinger. Jeg har aldri følt meg så stor og muskuløs, men likevel så svak og pinglete på en gang. Jeg kikker i gulvet, dråpene fra pannen renner som en foss nedover i øynene. Det svir, hele kroppen svir! Det føles som om hver eneste muskelfiber i kroppen har blitt revet av. Men det er ikke slutt ennå, ned på gulvet én siste gang. Det føles som om brystkassen er smurt inn med klister når den treffer bakken etter første armheving, nesten helt umulig å komme seg opp igjen. Armene er som gelé, ingen krefter igjen. Jeg klarer fire, etter det har jeg ikke nubbesjangs.

Under uttøyningen sliter jeg med å holde balansen. Jeg er svimmel, mørbanket og føler meg som et flatt batteri, helt utladet. Jeg blir sittende litt igjen og stirre ut i ingenting, mens resten av deltakerne trekker inn mot dusjen. På fem minutter er hallen som minnet mer om en militærleir, forvandlet til det roligste stedet på jorda. Den kvalmende følelsen og klumpen i halsen forsvinner sakte, og blir byttet ut med en følelse av mestring og glede. Jeg har aldri vært så hårete på brystet som nå.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here