– Det kreves mot å endre folks holdninger

– Det kreves mot å endre folks holdninger

1960-tallets USA er preget av en tung elite som elsker å vise pengene sine og høre på musikk. For å kunne skape et levebrød av dette, drar den afroamerikanske Donald Shirley på turné. 

Tekst: Tollef Jacobsen

Green Book er en amerikansk dramafilm basert på vennskapet mellom pianist Donald Shirley (1927 – 2013) og sjåfør Tony Vallelonga (1930 – 2013). Filmen har premiere fredag 1. februar, og bringer opp et vennskap som var utenkelig på 60-tallet. Samtidig tar den opp det tunge temaet rasisme. 

Filmen åpner med den italiensk-amerikanske Tony (Viggo Mortensen) som er vakt på en nattklubb, og «tar hånd om» gjester på et ganske brutalt vis. Tony ender opp som arbeidsledig, og må ta opp småjobber for å få mat på bordet og tak over hodet. Da han imidlertid får et jobbtilbud med 125 dollar dagen for å være sjåfør og livvakt for dr. Donald Shirley (Mahershala Ali), kan han ikke si nei. Donald drar på en turné fra Midtvesten til det absolutt sørlige USA. På veien utvikler Donald og Tony et dypt vennskap. 

Filmens konsept er ganske enkel, og ved et slikt tilfelle stilles det spesielle krav for en suksess. Hvis filmen faller inn i et repetitivt mønster – hvilket i dette tilfellet er kjøring i bil og pianospilling – er det essensielt at karakterene setter sitt spor. For Green Book er dette ikke særlig framtredende: Ali og Mortensen gjør ikke nødvendigvis en dårlig jobb av å gjengi de virkelige Tony og Donald, men mennene bak filmen gir ikke karakterene en filmatisk oppbygging. Som publikum ønsker en å se hvordan en hovedkarakter lærer av og blir fornyet av forskjellige motstandskrefter. Tony og Donald forblir allikevel mer eller mindre statiske. Filmen etablerer starten av vennskapet deres, og handlingen strekker seg over to måneder, men filmer med et mindre spillerom gjør en bedre jobb med karakterbygging og dramaturgi enn den Green Book illustrerer. 

At vennskapet deres er ekte, er allikevel ikke mulig å ta feil av. Forholdet dem imellom blir satt på prøve konstant gjennom hele filmen, og det er gjennom dette at Tony-karakteren får utvikler seg. Han går fra å være en dømmende og trangsynt mann til en mindre dømmende og trangsynt mann. Og det er her problemet i karakterutviklingen kommer inn. På sine lange kjøreturer ser vi at Tony er en storrøyker med stor S som snakker seg rundt situasjoner med et utholdelig språk, voldelig, og en dårlig holdning. Mens tilliten mellom de to mennene vokser, prøver Donald i det små å forbedre væremåten hans: fra måten å ordlegge seg på, til hvordan han behandler mennesker rundt seg. Vi ser allikevel aldri noen endringer, snarere heller begynnelsen, og det gjennom bare ett tegn: Tony stumper røyken for å skrive et brev, sammen med Donald. 

Donald har aldri noen karakterutvikling, bare lag med informasjon. Vi lærer ham å kjenne, men han tar aldri noen nye steg: han er den stoiske og pasifistiske pianospilleren. Reisen hans er allikevel ikke enkel. Desto lenger sør i USA de kommer, blir innbyggerne i statene bare mer umoralske og rasistiske. Ved én anledning går Donald på en pub for å få seg en drink, men havner i slagsmål med tre hvite ekstremister som fører til at han må bruke sminke for å skjule blåveisen. 

Som underholdning, kunne Green Book trengt en oppstrammer i karakterers dramaturgi, men er som tendensfilm nøyaktig det som trengs for å sette lys på det tabubelagte temaet som er rasisme. Men dette kommer på bekostning av regissørenes arbeid med å gjøre karakterene tredimensjonale. Mortensen og Ali gjør ikke dårlige gjengivelser av de virklelige personene, men overspillingen deres i enkelte tilfeller, og den klare bruken av symbolske individer skinner gjennom altfor ofte. 

Karakter: 3

Posted in Filmanmeldelser, Nyheter, Spalter and tagged , , , , .

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.