Hekser, psykopater og barberere

Hekser, psykopater og barberere

Med Halloween rett rundt hjørnet, og mange finner seg kostymer og gjør seg klar til Halloween-kro og -cruise, la meg tillate å kaste søkelys over fem filmer som setter deg i stemning for denne høytiden – fra grøsser- til slakterfilmer. Jeg kommer til å rangere filmene i et skrekkometer, som går etter hvor stor grad av uhygge og kvalitet filmen har.

Tekst: Tollef Jacobsen   Foto: Pressefoto

IT

IT (2017)

Skrekkometer: 2/5

Spilletid: 2t 14min

Ikke fortell meg at du klikket på denne linken og ikke forventet å se denne på listen? Da filmen ITkom ut i fjor ble den hyllet av mediene overalt. Da jeg så den første gang, fant jeg den ikke særlig skummel, men fikk min del av jump scares og uhygge. Da jeg så på den igjen for denne reportasjen sin del, fikk jeg litt av de samme følelsene som da jeg så den første gang: vemmelse.

Misforstå meg rett: filmen er skummel på sin måte, men egner seg ikke for andre enn aldersgruppen den er på utkikk etter, 15-åringer. Om en finner klovner skumle, så er Pennywise (Bill Skarsgård) skummel nok i seg selv. Hvis en ikke er redd for menneskene med hvit maling og påklistrede smil, vil finner en ikke klovnen selv skummel – heller det han gjør. Klovnen manipulerer omgivelsene rundt hovedkarakterene, og bringer fram deres verste frykt. Én opplever en forvrengt kvinne fra et maleri komme til live, en annen opplever være fanget i et rom av klovner, en tredje får en hodeløs kropp etter seg. Listen fortsetter, og alt i varierende grad av grøss. Med dette mener jeg at effektene som skal bidra til grøss, er dårlig for dagens standard; det er dessuten merkelig at en kvinne på TV-en som manipulerer en ungdom til å drepe faren sin er skumlere enn et hav av blod som spruter opp fra vasken.

Filmens effekter er gode, og barneskuespillerne gjør utmerkede jobber i å portrettere karakterene, men filmen prøver å bite over for mye på én gang. Alle personene kommer fra dårligstilte hjem med foreldre som ikke tenker høyt om sine egne barn: dette temaet er sterkt, men det forsvinner i grøsseren. Mobbing, vanskelige familier, skrekk, ung kjærlighet, traumer… det er mange temaer, og bygger på karakterenes identitet – men disse ingrediensene funker ikke i IT-blenderen. Framfor en grufull smoothie, får du en flytende væske av halvknuste, frosne bær.

The Witches

The Witches (1990)

Skrekkometer: 2/5

Spilletid: 1t 31min

Selv om den er gammel, er det få ting The Witches ikke kan gjøre for å sette en støkk i deg. Denne filmen på er basert på Roald Dahls berømte barnebok Heksene. Med en liten gutt som mister foreldrene i en bilulykke og havner på et hotell med sin syke bestemor, er scenen satt for en klassisk historie om kampen mellom godt og ondt.

Mens gutten Luke (Jasen Fisher) leter etter en plass å trene musene sine, havner han plutselig i møtet til K.S.B.B., dekknavnet for den greinen engelske av hekser. Under møtet deres får Luke greie på at alle kvinnene egentlig er hekser, og ved hjelp av Storheksa (Anjelica Huston) har planer om å forvandle alle Englands barn til mus. Heksene hater barn, ettersom det «ligger i deres natur som demoner i menneskeskikkelser» som Lukes bestemor (Mai Zetterling) forklarer. Som demoner, er Storheksa den mest ekle av dem alle: fra nebbnesen og de lilla øynene, til den tyske aksenten.

Med en score på 2, finner The Witches seg på en 4. plass,hvor du i denne filmen får en dose skrekk blandet med koselige scener. Som skrekkfilm står den ikke ut, men når du først opplever det, får du det sammen med en klype spenning. Historien er dessuten god, og dukkescene utført av Jim Henson (skaperen av Muppets) gjør at du blir redd og føler med karakterene i filmen. Grunnen til at den går over IT, er fordi denne simpelthen er mer underholdende og mer verdt tiden.

Most Likely To Die

Most Likely To Die

Skrekkometer: 3/5

Spilletid: 1t 20min

En klassisk nedslaktning av en gruppe unge voksne dominerer skjermen i Most Likely To Die. Med en rollebesetning på hovedsakelig 9 personer, kan en fort bli forvirret med bare 1t 20min for å bli kjent med dem alle; men ta det med ro, de dør fort. Selv om filmen kan sies å følge «den moderne skrekkfilmens formular» – med en psykopatisk maskemorder og drap i alle retninger – er det godt å bare se en film som fyller deg med gru for uhyggens skyld.

En film som bare har fått 4/10 stjerner på IMDb sier litt om standarden; selv om det er fortjent, gjør det den ikke mindre aktuell for Halloween. En slasher forteller hva du går til, og la oss si at halshugging, ishockeykøller ned halsen og hatter med knivblad var nok til å finne en pute å knuge på. Gaby (Heather Morris) er en noenlunde troverdig karakter, men personligheten hennes er mer fundamental: eks-kjæresten (Ryan Doom) smalt henne på tjukka og stakk fra byen sisteåret på high school. Hun stenger alle ute og er kalkulert og analytisk. Dette gjør finalen desto mer virkningsfull. (Røper ikke slutten, fordi SPOILERS)

Skuespillmessig leverer Gaby og Jade (Tess Christiansen) solide framførelser, og fungerer best når de spiller scener sammen. Det er disse øyeblikkene som gjør filmen mer menneskelig, samtidig som den bringer opp konsekvensene av mobbing. Det andre så på som spøker på high school, ender opp med en mobbeofferets selvmord. Filmen greier ikke ut om konsekvensene, men temaet ligger i kjølvannet – og forteller om hvor fort liv blir ødelagt av de enkleste ting. I dette tilfellet: ødelegge bildet i årboken og skrive DØ.

Sweeney Todd

Sweeney Todd (2007)

Skrekkometer: 4/5

Spilletid: 1t 56min

Fra dine skumleste barndomsfilmer – Corpse Bride, The Nightmare Before Christmas – kommer Tim Burton med denne skrekkthrilleren. Etter å ha returnert til London for å hevne seg på dommeren (Alan Rickman) som fengslet ham på falske anklager, starter barberer Benjamin Barker (Johnny Depp) sitt hevntokt i å få tilbake datteren sin. Én etter én faller kundene hans ned en sjakt for å bli til kjøttpaier i Mrs. Lovetts (Helena Bonham Carter) bakeri.

Allerede med et unikt plot, har denne filmen fanget interessen min. Tim Burton holder seg tro til sine røtter med uhygge og gufs: både belysning og musikk bidrar til følelsen av en annen verden. Allerede fra første sekund er det tung orgelmusikk, blandet med ivrige strykere. Dette setter tonen for den dystre fortellingen, hvor det ikke finnes ett øyeblikks glede: filmen starter og ender med en tragedie à la Hamlet.

Det som ikke trekker filmen opp til et hjerteskjærende skrik, er at filmens oppbygning som en musikal er god, men sangtalentet til skuespillerne ikke kan måles med det originale Broadway-teamet sitt. I filmen virker det som skuespillerne kjeder seg, og synger ofte i falsett eller i snakke-stemme. Men både humoren, «Tim Burton-stilen», den grimme historien og følelsene både Rickman og Depp tvinger fram, gjør filmen ekkel på en god måte. Denne uhyggen kommer også hver gang du ser filmen, uansett.

Hansel & Gretel

Hansel & Gretel (2012)

Skrekkometer: 4/5

Spilletid: 1t 24min

I denne lavt steampunk-inspirerte filmen om Hansel (Jeremy Renner) og Gretel (Gemma Arterton), finner vi to voksne personer som løser et mysterium om hvorfor en rekke barn forsvinner fra byen Augsburg. Etter å ha tatt hånd om heksa i godterihuset, har søsknene blitt kjente over hele landet – og er beundret, fryktet og hatet.

Forskjellen fra den mer uskyldige eventyrhistorien, er blodet. Hansel & Gretel er en slakterfilm uten like, med blod og vold gjennom hele historien. Det er ikke spart på kruttet, og det synes. Allerede når sheriffen av Augsburg sender en gruppe jegere for å finne de kidnappede barna, angriper storheksa Muriel (Famke Janssen) dem. Hun dreper den første ved å rive ut hjernen på ham, den andre ved å bruke greiner til å rive av ham armer, bein og hode. Hennes tredje offer blir spist av jegernes egne hunder under hennes kontroll, den fjerde blir sendt tilbake til Augsburg hvor han eksploderer i ansiktet på alle i en pub.

Det som trekker ned på denne filmen er hovedsakelig dens tunge spill av karakter-typer: karakterer som bare symboliserer noe, ikke har en egen personlighet. Sheriffen og hans bande bidrar til den klassiske «samfunnet mot heltene»-tanken, og har til slutt ikke annet formål enn å bli most ihjel av et troll. Denne filmen spiller dessuten mer på bilder enn historie, og lever dermed opp til det klassiske med skrekk- og slakterfilmer: drep alle på mest brutale måte, og publikummet vil gremmes i glede. Og det funker. Det er noe tilfredsstillende med å se karakterene du hater bli til en grøt av blod, kjøtt og bein.

Med dette sier jeg adjø og takk for meg for denne gang. Jeg setter ut gresskaret og lar foreldrene mine ta seg av ringeklokken og ungene som går knask eller knep – mens jeg gjemmer meg under en dyne og drenerer hodet for alt av skrekkfilmer med å se på «Bones».

Posted in Filmanmeldelser, Kultur, Nyheter and tagged , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.