Filmspalten: – Jasså, døkk sitt og glor? 

Filmspalten: – Jasså, døkk sitt og glor? 

 Av Håkon Lexberg 

 

EN HYLLEST TIL TIDENES NORSKE FILM.    

«Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa, ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis og egen TV-sender. Fritt for vær og vind, akkurat der morgensola renner opp over Storjuvet, bor sykkelreparatør Reodor Felgen og hans to assistenter.» 

Enkelte filmer glemmer man aldri. Kanskje var det på grunn av stedet du så filmen? Kanskje var det på grunn av menneskene du så den med? Kanskje traff den deg litt ekstra på grunn av noe som nettopp hadde skjedd i livet ditt? For meg er det én film som alltid har hatt og alltid kommer til å ha en ekstra stor betydning for mitt liv. En film som troner soleklart øverst på «føle-se-varm-i-hjerterota-hver-gang-jeg-tenker-på-filmen»-lista mi. En film som enkelt og greit handler om en sykkelreparatør og hans to medhjelpere som skal bygge en bil slik at de kan vinne århundrets billøp.  

Historien om mitt forhold til Flåklypa Grand Prix starter allerede i sprinkelsenga da jeg var rundt tre år gammel. Dette er faktisk også det aller første minnet jeg har fra livet. Jeg satt i sofaen med mamma og pappa. Vi så på TV. Jeg hadde høyst sannsynlig både en, to og tre smokker i munnen. På skjermen viste de for anledningen Flåklypa. Dessverre ble filmen vist såpass sent at det var leggetid for min del. Og dette var akkurat idet det legendariske billøpet skulle starte! Det var krise. Jeg bestemte meg derfor for å klatre ut av sprinkelsenga og karre meg ut i stua opp til flere ganger. Helt til mor og far ikke orka å bære meg inn igjen. 

Jeg har fremdeles vage minner av at jeg sitter der med smokken(e) i munnen og ser Reodor Felgen som tar opp jakten på Rudolf Blodstrupmoen under billøpet. Siden den gangen har jeg også sett filmen utallige ganger og det er utrolig hvor godt den holder seg. Scenene fra billøpet er selv den dag i dag blant de aller beste bilscenene jeg har sett. Du sitter konstant med hjertet i halsen. Måten bilen kjører i førstepersons synsvinkel opp og ned i et voldsomt tempo rundt svingene får deg nesten til å bli litt bilsyk. 

En ting jeg setter mer og mer pris på for hver gang jeg ser Flåklypa er hvor fantastisk morsom filmen faktisk er. Dette var ikke noe jeg egentlig innså før jeg hadde sett filmen en god del  ganger. Mitt favorittsitat fra film noensinne står nyhetsankeren Jostein Kroksleiven for. Ikke helt forberedt får han beskjed om at han er på lufta og slenger da ut frasen «Jasså, døkk sitt og glor?». Et spørsmål som faktisk er enda mer aktuelt den dag i dag, enn det var tilbake i 1975 da filmen kom ut. I dag glor vi på skjermer i alle former og fasonger til alle døgnets tider. Flåklypa kunne rett og slett spå fremtiden. 

En annen ting ved Flåklypa er at den produserer legendariske sitater på løpende bånd. Nesten hver eneste setning som blir sagt kunne vært printa ut og hengt på en eller annen vegg. For eksempel Solans «Nei, dra meg baklengs inn i fuglekassa». Eller den evige pessimisten Ludvig som sier at «Det blåser nordavind fra alle kanter i dag, Solan» og «Ååå… det var vondt det… har aldri hatt det så vondt. At det går an å ha det så vondt» gir meg umiddelbart et smil om munnen. Eller oljesjeiken Ben Redic Fy Fasan (fantastisk navn forresten) som på mange måter snakker til alle oss studenter når han sier «Jai mange penga, du raka blakk». Eller meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold som kommer med den minneverdige frasen «Vi er så heldige å ha fjernsynet her i dag, i svart-hvitt og fine farger!». Jeg kunne fortsatt i evigheter. 

Er det en ting Flåklypa har, så er det sjel. Alle karakterene som er med i filmen er unike, har en enorm personlighet og vi kan alle relatere til de fleste av dem på en eller annen måte. Er du en Ludvig som sliter og stønner seg ut av senga hver morgen eller er du en Solan som spretter opp når klokka ringer samtidig som du synger og elsker livet. «Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du mostand finne» som Solan så fint sier det.  

De aller fleste nordmenn har et eller annet forhold til Flåklypa og du blir sett litt rart på dersom du ikke har sett den. Filmen troner fremdeles soleklart alene på toppen over tidenes mest sette film på kino i Norge. Det skal ha blitt solgt omlag fem millioner (!) kinobilletter til Flåklypa, noe som er imponerende med tanke på at vi i 1975 bare var litt over 4 millioner mennesker. Neste film på lista har så vidt klart å bikke millionen. Folk ønsket åpenbart å se filmen flere ganger, noe jeg forstår fryktelig godt.  

Musikken i filmen er også verdt å nevne. En av mine favorittscener, uansett film, kommer også fra Flåklypa. Det er når Solan og Ludvig våkner midt på natta av at de hører noen som spiller musikk utenfor. Det er Reodor som sitter helt alene og spiller munnspill under stjernehimmelen. Jeg merker jeg får frysninger bare av tanken. Musikken i filmen er helt fantastisk og veksler perfekt mellom å være dyster og munter. Imponerende er det også at under scenen mot slutten når et helt band spiller, så er alle grep på de forskjellige instrumentene autentiske.  

For meg kommer sannsynligvis Flåklypa alltid til å være tidenes beste norske film. Den har alt. De minneverdige karakterene, den nydelige historien, de kuleste bilscenene, den episke musikken og den legendariske humoren. Kommer den noensinne til å bli toppet? Jeg har min tvil, men «Time vil sjåv» som Rudolf Blodstrupmoen ville sagt det.   

 

 

 

Posted in Filmspalten, Spalter and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.