Kåseri: Jeg må do, men sidemannen sover…  

Kåseri: Jeg må do, men sidemannen sover…  

Av Ingvild Johnsen

… og andre tanker man gjør seg på en tolvtimers flyreise.  

Advarsel: journalisten har gjort seg følgende refleksjoner under ekstreme forhold. Jetlag og søvnmangel er ingen spøk og bør bli vurdert på lik linje med hvilken som helst annen ”påvirket tilstand”.

Hvorfor stiller folk seg i kø for å gå på flyet, egentlig? Er ikke folk klar over at vi har faste plasser der inne? Synes de det er uendelig mye gøyere å vente inni flyet på at flyet skal ta av, sammenlignet med ute ved gaten? Personlig venter jeg til det står ”gate closing” på skjermen og de roper opp navnet mitt. Det er alltid like gøy å høre diverse flybesetninger fullstendig slakte mitt erkenorske navn over høyttaler. 

Hvor lenge kan man sitte og grine bak et par store solbriller før noen må ta grep og spørre om alt er i orden? Selv er jeg ekstremt trent i det å gråte på flyplasser og vil helst gjøre dette i fred, så om alle bare kunne unngå øyekontakt og gitt meg litt gratis, ekkel fly-vin, så hadde jeg satt pris på dette. 

Kan flyselskapene en gang for alle bare erkjenne at WiFi på lange flyreiser ikke eksisterer? Jeg antar at det ser bra ut når man reklamerer for det på nettsidene deres, men dere bygger opp forventninger som aldri møtes. Jeg er fra tusenårsgenerasjonen! Vi kan faktisk dø av å ikke kunne sjekke Instagram-feeden på tolv timer! Jeg mener det er essensielt å kunne mentalt forberede seg på dette.  

Det er faktisk ikke innafor at tre biter med ananas liksom skal utgjøre desserten når man bestiller vegetarisk flymat. Hvorfor antar folk at bare fordi man ikke ønsker å spise noe med et ansikt så fraskriver man seg også retten til å spise kake? Jeg vil også spise kake!  

Hvor ofte er det greit å spørre sidemannen om å flytte seg for å gå på do? Jeg foretrekker vindusplass, fordi jeg er et rasjonelt menneske, men det betyr vel ikke at jeg fraskriver meg alle eventuelle andre menneskelige behov? Er det greit å vekke sidemannen dersom man må på do, eller er det bedre å forsøke å klatre over vedkommende? Hva om de våkner midt oppi det hele? Da kan det fort bli tolket som en invitasjon til å bli med i the mile-high club. 

Jeg tror, helt ærlig, hjernen min ikke har kapasitet til å forstå konseptet med tidssoner. Hvis man reiser fra Amsterdam klokken 10:00 og ankommer i Guangzhou tolv timer senere, er det fortsatt 2018? Mulig jeg burde fulgt bedre med i mattetimene på ungdomsskolen for dette, men jeg har heldigvis en verdensklokkefunksjon på min smarttelefon. 

Viktig informasjon for alle kaffedrikkere der ute: ber du om ”a coffee, please” fra et kinesisk flyselskap, vil du i hovedsak få melk og sukker. Om du ved en senere anledning konsekvent ber om en svart kaffe, vil du få en del uforstående blikk. Koppen med svart kaffe vil så bli lagd spesielt for seg selv bakerst i flyet, som et slags signal på at du nå har vært i overkant krevende. Mitt skandinaviske hjerte, som i stor grad er drevet på svart filterkaffe, brister litt ved tanken på at det finnes folk i verden som tror kaffe skal smake milkshake. 

Og til sist: ja, jeg er fullstendig klar over at jeg ifølge loven kan kjøpe seks flasker vin på Taxfree´n på Sola. Det betyr likevel ikke at jeg har overkroppsstyrken eller hender nok til å manøvrere en milliard liter med vin samt bagasje fra utenlandsterminalen og helt hjem. Enten må jeg begynne å trene styrke, eller så må folk slutte å snakke om alkoholkvoten som om det er det mest essensielle med hele ferien. Jeg vil helst ikke begynne å trene styrke, så om folk kan ta seg litt sammen på akkurat dette området, hadde jeg satt pris på det. Takk.  

Posted in Kåseri, Spalter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.