Smilet som gir adgang 

Smilet som gir adgang 

Tekst og foto: Pia Vinningland

Ved å takke ja til mulighetene som kom, ble Sara Sunniva Jalali (22) nestleder for utdanning i Studentorganisasjonen StOr i Stavanger. I vår ble hun uventet leder da tidligere leder trakk seg. Sammen med nestleder for læringsmiljø, Emma Øren, representerer hun nå over 11.000 studenter i regionen. 

 

– Jeg er avhengig av å bruke kalendere. Dersom det ikke står at jeg skal trene i kalenderen, trener jeg ikke, sier Sara Sunniva Jalali, leder i Studentorganisasjonen StOr ved Universitetet i Stavanger (StOr). 

Hun bruker ulike kalendere til forskjellige formål. Hun vil ikke kalle seg spontan, fordi hun trenger mer struktur i livet enn som så. 

Kontoret hennes var tidligere Jørgen Sjøberg sitt, den tidligere lederen av StOr. Hun har lenge hatt et ønske om å gjøre det mer personlig. 

– Det hang masse plakater her, forteller hun mens hun peker på veggen bak henne.  

Nå henger det bokstaver som symboliserer hver ukedag. M – T – O – T – F – L – S. 

– Egentlig har jeg lyst på mange inspirerende quotes og masse planter. Jeg føler at planter gir mer liv til stedet. 

 

KAMPFISKEN FABIAN DØDE 

På veggen bak døra, henger det nok en kalender. Hver side er prydet med et bilde av en katt. 

– Den fikk jeg av Anette, organisasjonskonsulenten vår. Hun vet at jeg digger katter. 

Hun tar kalenderen av veggen og blar entusiastisk gjennom den.  

–  Her er det bare mange katter i ulike settinger. 

– Har du katt selv? 

– Ikke nå, vi leier. Vi hadde en fisk, men han døde før jul, forteller hun. 

Kampfisken til kollektivet hennes het Fabian. 

– Det som er med Fabian, er at jeg var den som vasket akvariet sist, så jeg føler det er litt min feil at han døde.  

Alt gikk som det skulle da hun vasket akvariet.  

– Bedre enn vanlig faktisk. Tidligere har jeg mistet Fabian i vasken og slik, forteller hun ømt. 

Da hun fikk fisken over i det nyvaskede akvariet, lå han bare der. Det pleide Fabian å gjøre. 

– Jeg tror det var slik han sov eller slappet av eller noe slik. Men den bare lå der, og lå der. Og lå der.  

Roomien til Sara reagerte på at Fabian ikke hadde flyttet seg etter en stund. Hun forsøkte å dytte litt i den, ettersom han da pleide å våkne til live igjen og svømme. 

– Denne gangen var han død. 

 

FLERKULTURELL FAMILIE 

Faren til Sara er fra Iran. Han flyttet til Norge for å studere da han var noen få år eldre enn det hun selv er i år. I Ørsta møtte han moren hennes, og noen år senere kom storesøster Mina til verden. Det er to år mellom søstrene, som vokste opp i Trondheim. 

– Det at vi har reist til Iran for å treffe familien der har gitt meg veldig mye. Det er en helt annen kultur der. 

– Kulturen har gitt meg et nytt blikk på virkeligheten. Det er helt fantastiske mennesker der nede. Jeg har innsett at jeg er heldig som har muligheter jeg kunne tatt for gitt. Jeg har lært å sette mer pris på muligheter som jobb og utdanning. 

Da Sara var liten drømte hun først om å bli ingeniør, slik som faren. 

– Men da jeg så hva det faktisk innebar å ha det yrket, la jeg det fra meg. Da ville jeg heller bli journalist. 

Den beste tiden på dagen var da Urix og Dagsnytt18 sto på skjermen.  

– Når programmene var ferdige, pleide jeg å skrive mine egne reportasjer ut ifra det jeg hadde sett. Jeg lekte rett og slett journalist. 

– Du får ti minutter, roper Emma Øren, nestleder for læringsmiljø fra nabokontoret.  

Hun planlegger engasjertmøtet som skal holdes den kommende uken.  

– Ikke 15, spør Sara ropende tilbake. 

– Nei. 

Det er slik det jobbes på Studentenes hus (SH). Selv om de ansatte i StOr har egne kontorer, er hjelpen flytende dem imellom. 

ALDRI OK: Rektor Marit Boyesen og Sara Sunniva Jalali skriver under på Aldri ok-kampanjen.

Sara formulerer en mail til rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS), Marit Boyesen. Hun har fått gjennom at Studentparlamentet skal stille seg bak kampanjen Aldri OK, som handler om grensesetting. Nå skal hun spørre om rektor vil undertegne på vegne av UiS.  

– Seksuell trakassering og misbruk er et problem i akademia. Det er en tøff virkelighet.  

Sara peker på skjermen sin og viser den studentdrevne kampanjen, som startet i Australia. 

– Hvordan omtaler vi rektor? Jeg føler at det er så formelt å skrive mail til rektor. 

 

BEVEGELSER I ENGASJERTMILJØET 

Det at Sara havnet i engasjertmiljøet på campus, var ingen tilfeldighet. Da hun flyttet hit i 2014, uten å kjenne noen, gikk hun inn for å skape de samme trygge rammene som i hjembyen Trondheim. 

– Da var det viktig for meg å være med på mest mulig, tvinge meg selv ut. 

Først engasjerte hun seg i Amnesty. Deretter i linjeforeningen Statsviterne. Hun ble vara i Studentparlamentet og leder i Statsviterne. 

– Det er kanskje en følge av at jeg takker ja til mye. 

I mars i fjor søkte hun på stillingen som nestleder for utdanning. Hun synes politikk er spennende, men har aldri vært mer aktiv enn å engasjere seg tidligere. I jobben hun tiltrede i fjor, fungerer hun som studentpolitiker i en interesseorganisasjon.  

– Jeg er opptatt av studentenes rettigheter. 

Sakene som står henne nærmest er sen sensur, internasjonalisering og karakterbegrunnelse. 

 

REPRESENTASJON I LUNSJTIDEN 

Sara og Emma går gjennom campus. Fra SH til Kjell Egelands hus. Det er lunsj-tid, og den skal spises på Bokkafeen. 

– Det er viktig at vi er synlige der studentene er. 

Vanligvis har de StOr-gensere på seg, slik at alle kan se hvem de er. 

På veien opp til Bokkafeen, som ikke skal ta mer enn noen få minutter, bruker de langt lengre tid.  

– Jobben handler om å representere studentene, selv om det er mye administrativt. 

Som perler på en snor sier de hei til forbigående. Noen stopper opp for å slå av en  prat.  

– Bruker dere alltid lang tid når dere skal på lunsj? 

– Dette er grunnen til at vi ikke gjør dette hver dag, det har vi ikke tid til. Men vi spiser utenfor kontoret minst én gang i uka, forklarer Emma. 

 

KONFRONTERE UNIVERSITETSLEDELSEN 

Når man skal representere tusenvis av studenter,  er det viktig å ha et godt fotfeste og tørre å snakke høyt. Det er nemlig ikke alltid studentene er enige med ledelsen på universitetet. 

– Du må tørre å si ifra om ting i denne jobben, og det har jeg lært meg. Å være tydelig. 

– Det er vi som skal konfrontere universitetsledelsen dersom studentene er uenige med dem, og vi må tørre å stå for det vi sier selv om vi blir møtt med uenighet. Det er en god erfaring. 

– Det kan bli litt mye av og til. Jeg liker egentlig best å fokusere på å gjøre én ting bra, enn å gjøre det halvveis bra på flere ting. 

Sara ønsker ikke å stille til gjenvalg når nye ledere i StOr skal velges før sommeren. Hun gikk inn i jobben med tanken om at dette var et ett års engasjement.  

Hva hun skal gjøre til sommeren, er usikkert. 

– Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal bli enda, men jeg er veldig glad i å skrive.  

Da hun begynte på studiet var hun også usikker på hva hun ville med utdannelsen.  

– Jeg har vært innom mange felt, men nå veier humanitær bistand tyngst.  

Usikkerheten rundt om hun skal ta master eller reise er nesten like stor som da hun begynte på UiS. 

– Det er jo mastersyken, det er litt dumt på en måte. 

– Jeg trives skikkelig i Stavanger og har blitt kjent med mange unike mennesker. Men likevel kjenner jeg på det at min tid her er over. 

 

REISE JORDEN RUNDT 

Ettersom hun begynte på universitetet rett etter videregående, fikk hun aldri reiseåret alle vennene dro på. Hun var for klar for kollektiv, studier og alt annet som følger med studenttilværelsen. 

– Jeg tar det neste året litt som det kommer, men jeg kjenner at jeg vil komme meg ut. Jeg begynner å få litt dårlig tid nå da, siden søknadsfristen for videre studier snart er her. Men jeg tror jeg vil reise. Jeg liker å tenke at jeg drar dit vinden tar meg. 

– Jeg føler nesten det blir et hån av meg å ikke reise, og begynne rett på masteren. Studiet mitt krever mye av meg som person. Jeg trenger å komme meg ut og se virkeligheten. 

Hun har reist mye i livet sitt. Mye på ferie. Mye til Iran. Men har aldri vært på en verdensreise. 

– Det er Iran som har gjort mest inntrykk på meg. Når jeg er der, er jeg hjemme – selv om jeg er født og oppvokst i Norge. Der lever vi som de lokale gjør, og det er jeg så glad i å gjøre. Det er en god følelse. Jeg kjenner at jeg vil oppleve slikt oftere. 

 

BALUBA I IRAN 

Faren hennes har seks søsken. Moren har ingen. Dette gjør at det alltid er mange familiemedlemmer å møte når hun reiser til Iran.  

– Når jeg kommer dit blir det alltid helt baluba, med mange søskenbarn, tanter og onkler som alle vil ha sin tid med oss. Det er en stor kontrast fra her hjemme. 

Hun mener at Irans kultur er gjestfri og kjærlig. 

– Det er en fantastisk kultur. Det finnes så mange flotte kulturer og levemåter jeg ikke er kjent med ennå, og de vil jeg oppleve. 

Hun ønsker ikke å reise på ferie og leve slik man gjør hjemme, bare i varmen under en parasoll. 

– Jeg er så lei av det. 

– Når vi er lenge i Iran, kjenner jeg at jeg vil gjøre det samme i hele verden. Jeg vil reise over alt, men Asia og Sør-Amerika virker mest spennende nå. Å bare begi meg ut på en sånn reise og leve primitivt, det vil jeg. 

Posted in Feature, Magasin, Nyheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.