Filmanmeldelse: Avengers: Infinity War

Filmanmeldelse: Avengers: Infinity War

Tekst: Uy Bui

Avengers: Infinity War er en stjernespekket film som innfrir forventningene som har bygget seg opp de siste 10 årene i Marvel sitt Cinematiske univers. Det er en stor bragd i seg selv, og regissørene Russo-brødrene fortjener all honnør.

For en Marvelfan som meg selv som har sett alle 18 filmene i dette universet gjentatte ganger, så var det klart at det skulle bli vanskelig å samle alle trådene til en episk sammenslåing. Med så mange ulike helter, skurker og verdensødeleggende duppeditter, hvordan skulle filmen ha en sentral handling? Svaret lå i Infinity Stones som er 6 edelstener som hver for seg har vanvittige krefter, men samlet gir de innehaveren kraften til å omskape hele universet. Disse stenene har hatt mer eller mindre sentrale roller i Marvel sine filmer, og nå var tiden kommet for et oppgjør.

Thanos er den lilla styggingen som har bestemt seg for å samle stenene, og hans motivasjon er faktisk velskrevet. Hans tankegang er nådeløs og kalkulerende, men den gir mening, og jeg synes Thanos er en god skurk, om det kan sies på den måten. Verdensherredømme blir bare småplukk, når du kan bestemme over hele universet. Selvsagt må jordens sterkeste helter sette en stopper for dette, og de får hjelp av noen utenomjordiske også. Vi får se velkjente fjes som Iron-Man, Thor, Hulken og Captain America, men også nyere helter som Spider-Man, Dr.Strange og Black Panther i sentrale roller. Hvordan disse heltene kommer sammen, eller ikke helt kommer overens, er noe av det kjekke med denne filmen.

Samtlige skuespillere har spilt disse rollene lenge nå, og leverer som de skal. Den som imponerer mest er Josh Brolin i rollen som Thanos. Selv om han er 100% datagenerert, så virket han ekte og særdeles fryktinngytende. Både stemmen og animasjonen hans bærer en enorm tyngde som gjorde at jeg genuint var redd for mine barndomshelter. Dette er en film som ikke sparer på kruttet på noe vis, som betyr at det er ikke selvsagt at alle heltene vil komme ut av dette i live. Filmen er preget av denne dommedagsstemningen, og selv om det er mange morsomme vitser og underholdende øyeblikk, så er dette en meget seriøs superheltfilm, på den beste måten.

Med sine 2 timer og 25 minutt så er dette den lengste Marvelfilmen hittil. For noen kan dette være litt mye, og handlingen hopper fra sted til sted, fra gruppe til gruppe, uten at seeren nødvendigvis får pusten igjen. Det er på grensen til utmattende for vanlige kinogåere, og noen vil si at det bare blir mye fargesprell og støy, uten mål og mening. Det er veldig forståelig, og en slik superheltemaraton er ikke for alle.

For en fan som meg da, er filmen helt spektakulær. Måten handlingen er sydd sammen, hvordan musikken velter over deg, og action-scenene slår deg i trynet er helt fantastisk. Det var flere øyeblikk hvor jeg fikk gåsehud og jeg satt og frydet meg som en unge over de ulike heltegruppene som kom sammen når det gjaldt som aller mest.

Uten å røpe for mye, så slutter filmen noe ufullendt, og vi må vente til neste Avengers-film for å vite hvordan det hele ender. Heldigvis er det bare ett år til den premieren. Jeg har begynt å telle ned dagene…

Karakter: 6

 

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.