Humorspalten: Utlendinger på tur

Humorspalten: Utlendinger på tur 

Tekst: Mohammed Basefer

Foto: Lars K. Aalgaard

Se minnene dine for 1 år siden!”  Fjesboken må fjerne vekk denne funksjonen. Hvem sier at det er gøy å bli påminnet om fortiden?

Jeg trykket meg likevel inn i håp om å kunne se en eller annen United-seier som jeg hadde delt ut i fjor. Men neeeida! Istedenfor var det René som hadde kommentert på et bildet jeg tok fra Polen-turen som vi var på i fjor. “Me må reisa sammen igjen!” skrev han. Minnene kom tilbake desto lenger jeg så på bildene: Må vi på liv og død reise sammen igjen?

Turen til Polen føltes på forhånd som et “vinn” på Vikinglotto. Jeg skulle reise med René og Omid til Polen for aller første gang og vi skulle, ifølge iraneren Omid, kose oss i hjel. Arabere har et ordtak: “skal du bli kjent med kompisen din så får du reise med han.”

Nå har jeg reist med disse to og svaret er NEI! Vi skal aldri reise sammen igjen!

Omid og tuniseren René er fine folk, hvis man bare treffer på de av og til. Sånn én gang i året. La meg understreke dette: å bli drasset med fra det ene kjøpesenteret til den andre er nesten som Guantanamo- ren tortur! Slik var den gutteturen. Polen er fint. Servicen er ikke til å skryte av, og heller ikke engelsk-ferdighetene til folket. Men fint var det altså- ja, det var jo billig!

Heldigvis hadde jeg Tripadvisor på telefonen – én stjerne til alle som ikke kunne engelsk. For min del var det mye å utforske, men enkelt var det ikke. Omid og René nektet for eksempel å utforske polske restauranter. Polsk mat var ikke et alternativ om det så hadde smelt. Valget falt derfor på KFC og McDonalds på menyen både til frokost, lunsj, middag og kvelds. Snakk om å ha kultiverte kamerater. Mitt forslag når det gjelder valg av hotell ble også fort avvist. Hva er galt med et polsk “5 stjerners”-hotell for 20 zloty per natt? Men nei. Omid ville ha oss med på en spicy 5-stjerners middag på et amerikansk 5-stjerners hotell for en pris av to årslønner i kommunal sykehjem! Ikke nok med det – vi måtte kun ta desserten i Hard Rock Café for to millioner zloty! For ifølge René var det slik at «alle som kommer hit, mann, de kommer hit for å spise desserten». Det var vinter og vi måtte hele tiden være så finslige i sibirkulden – vi måtte ta taxi hver gang vi skulle krysse veien.

Mens folk flest besøker historiske steder for å lære nye ting, bestemte Omid og René seg heller for å dra til polske skytebaner. En hel dag gikk ut på å sløse vekk penger på bly. Det må nevnes at alle på skytebanen var livredde da de så meg sikte med AK-en. Jeg siktet på en av de ansatte i et øyeblikk, men dette var ren uhell fra min side. Burde uansett ikke latt de få meg til å bruke resten av tiden på å fortelle de at jeg ikke hadde tenkt å drepe noen. Ingen av de forstod seg på engelsk.

Senere skulle vi tilegne oss kulturelle erfaringer, og da var det naturlig valg for Omid å ta oss med på casino.

Jepp! Han mener fortsatt casino er en del av den polske kulturen. Sånt kan skje når du studerer overflatebehandling på gutte-Bergeland vgs. Iraneren og tuniseren stellet seg, dusjet i Armani-parfymer og pyntet seg med smykker. Akkurat som jenter på 13.

Deretter dro vi til casinoen og gjett om den turen var kort – casinoet var nemlig på selvet hotellet! Én etasje over oss! Hva er vitsen med å bruke to timer foran speilet da? Vi entret casinoen og første tanken min var “hvor i Kina er vi?”.

Jeg dobbelsjekket umiddelbart flybilletten for å se om det faktisk er Polen vi har landet i. Det var jo Omid som bestilte både fly og hotell på vegne av alle – alt kan dermed skje. Jeg spurte Omid om han visste det var casino her på hotellet. «Jaja! Det er derfor me e her! Me e her for å ta pengene til kineserne! La oss finne et bord!» svarte han.

Vi fant et bord. Nå var både Omid, René og resten av Kina samlet. I motsetning til de andre i casinoet hadde jeg kun en 200-lapp å investere, men disse var allerede tapt under to minutter med roulette. René overlevde heller ikke med sin 200-lapp. Vi ble dermed automatisk ultra-arabere på casinoen. Vi latet som det ikke gjorde noen ting i at vi tapte en 200-lapp hver. Vi smilte og lo. Men, innerst inne vokste det en vulkan i oss. Iraneren storkoste seg! Han samlet til seg flere og flere chips fra kineserne. Jeg husker at en kineser stod bak Omid og ville fyre han ned. Da jeg fikk øyekontakt med kineseren, ga jeg han et signal – det var greit om han ville fyre Omid ned. Det ville gjort turen litt mer minneverdig.

Ti minutter senere stakk René tilbake til hotellrommet for å bytte klær fordi de ble for trange etter desserten på Hard Rock Café. Jeg stod alene igjen og måtte vise Omid at jeg var en god venn som unnet han alt godt. Så godt at jeg blunket med øynene hver gang han håvet inn nye kinesiske penger. Jeg blunket 843 ganger! Plutselig sier Omid: “Mohammed, det er gratis Pepsi til alle som spiller her. Gidder du å hente Pepsi for meg?” Det var det beste rådet Omid har gitt meg. Og vi har kjent hverandre helt siden Buffalo-sko epidemien.

Jeg dro til baren og bestilte Pepsi, mens jeg så på Omid som snur seg i fortvilelse da jeg skulle komme med hans Pepsi. Nei, kompis! Først vinner du 200-lappen min, og så skal jeg liksom leke servitøren din? Nei du får hente Pepsien sjøl! Jeg erstattet derfor tapet av Pepsi for en verdi av 20.000 kroner den kvelden!

Slike turer gir deg selvsagt massevis av visdom som du kan ta med videre i livet. Jeg deler med glede noen punkter:

  • Snakk sammen om hvorfor dere skal reise sammen.
  • Finn ut hva du har råd til- ikke la din venn bestille landets dyreste hotell før han har spurt deg om det er greit!
  • Aldri sjekk «minnene dine på Facebook»
  • Og husk at Kina har tatt over!

 

Posted in Humorspalten, Spalter and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.