Kåseri: Min måned som papirløs

Kåseri: Min måned som papirløs 

Av: Ingvild Wathne Johnsen

Om utveksling, skandinavisk byråkrati og femten besøk hos Skatteetaten. 

Det var kanskje naivt av meg å tro at min plass i det norske folkeregisteret ville forbli tross fem korte måneder i Danmark. Jeg har jo bodd her hele livet, jeg har norsk pass og statsborgerskap. Men det viste seg at både norske og danske byråkrater mener at et lite utenlandsopphold også innebærer å frasi seg enkelte rettigheter man har som norsk borger. Du vet, trygdeordninger, fastlege og sånt. Småtterier.  

Det var tilfeldig at jeg fikk vite om utmeldingen – et halvt år senere da jeg skulle få meg time hos min norske fastlege. Hadde det ikke vært for at jeg trengte påfyll av p-piller, ville jeg kanskje vært dansk fortsatt. Skrekk og gru.  

”Du må være registrert i folkeregisteret for å ha fastlege,” sa de hos fastlegen. 

”Er jeg ikke det?” 

Det var her identitetskrisen virkelig begynte å sette seg. Var jeg egentlig dansk nå? Nei, jeg var ikke sykelig opptatt av kjipt øl og rødt kjøtt. Jeg hatet heller ikke politisk korrekthet av hele mitt hjerte. Og før jeg dro fra Aarhus hadde jeg meldt flytting, så der holdt jeg heller ikke til. 

”Jeg er rotløs,” klaget jeg til vennene mine. ”Er det slik det føles ut å være papirløs?”  

Det handlet egentlig lite om disse trygdeordningene og godene man har tilgang til med norsk personnummer. Mest av alt irriterte jeg meg over at jeg nå måtte møte opp i person hos Skatteetaten.  

Til Skatteetaten tok jeg med følgende: mitt norske pass, bekreftelse på bolig og bekreftelse på min studieplass ved UiS. Jeg tok derimot ikke med mitt danske personnummer. Og hva trengte jeg mest av alt for å snike meg inn i det norske folkeregisteret igjen? Riktig. Dansk personnummer. Det fikk jeg vite etter en time i kø. 

”Det er bare å ringe borgerservice i Danmark,” sa damen i skranken. 

Så jeg gjorde nettopp det: ringte og snakket på engelsk, for å unngå ubehagelige misforståelser. Responsen jeg fikk var ikke til å misforstå. 

”Nei, vi gir ikke ut personnummer over telefonen”, svarte det danske byråkratiet.  

Jeg kunne derimot få personnummeret mitt tilsendt via min krypterte, digitale postkasse. Den danske, altså. Den man må etablere ved å bruke et dansk personnummer. 

Da tanken om at jeg kanskje ville mislykkes i å immigrere til mitt eget land slo meg, begynte jeg å gråte. Når det skal være sagt, er jeg knapt den første som har gjort det. Det fremstår på meg som et ypperlig sted å felle noen tårer. 

Det viste seg også til slutt at det var tårene som skulle redde meg. Etter gjentatte besøk hos Skatteetaten og å ha snakket med det jeg vil anta er absolutt alle ansatte i Aarhus kommune, fant jeg endelig en mann som ville hjelpe. Denne middelaldrende mannen taklet dårlig å høre en 24-år gammel jente gråte over telefonen. For å hjelpe (men sikkert mest for at jeg skulle legge på) ga han meg den personlige mailadressen sin. 

En uke senere mottok jeg svar på min egen ikke-krypterte mailadresse. Gjennom det jeg kun kan beskrive som en gåte, fant jeg frem til de fire hellige sifrene. Jeg danset i stua og gledet meg over at jeg igjen kunne være en parasitt på den norske velferdsstaten. Jeg prøvde også å fortrenge at jeg kunne unngått dette hvis jeg hadde oppført meg voksen og skrevet ting ned litt oftere. Selvinnsikt er ikke min greie. 

Jeg sendte varme tanker til den barmhjertige dansken som var villig til å bryte noen regler for å slippe mer grining. La oss be til høyere makter at han ikke mister jobben for å ha lagt opp til et potensielt identitetstyveri. 

Når det er sagt, har jeg altså et dansk personnummer til overs, for de som måtte trenge det. Jeg har nemlig ikke tenkt meg tilbake til Danmark på en stund. Jeg orker ikke flere besøk hos Skatteetaten. 

Posted in Kåseri, Spalter and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *