Filmanmeldelse: Pacific Rim: Uprising

Filmanmeldelse: Pacific Rim: Uprising

Tekst: Uy Bui

Som en oppfølger til kulthiten Pacific Rim fra 2013 har Pacific Rim: Uprising store sko å fylle, bokstavelig talt. Det er snakk om gedigne metallsko. Aldri før hadde guttefantasien om enorme superroboter mot ekle gigantiske monstre blitt så bra fremstilt. Filmen er en av undertegnedes “guilty pleasures” med sine slagkraftige kampscener, neonbelyste storbyer, og skitne, industrielle fremtidsteknologi.

For de som ikke har kjennskap til Pacific Rim universet, så får nye seere en kjapp innføring i løpet av Uprisings åpningssekvens. Faktisk så brukes det en rekke klipp fra forgjengeren, som føles litt billig gjort, men oppfølgeren setter deretter fort opp sine egne premisser. Det har gått 10 år siden det siste monsteret dukket opp i Stillehavet, og verdenen har delvis gått videre. Robotene og pilotene som beskyttet menneskeheten, kalt Jaegere, har ikke sett kamp på lenge, og folk lurer på om de fortsatt trengs. Men faren ulmer under overflaten, og før du vet det, så trengs Jaegerne igjen, som siste forsvarsskanse mot menneskets utryddelse.

Den første filmen ble regissert av Guillermo Del Toro, som har en egen evne til å fylle sine filmer med en magi som gjør filmene spennende og levende. Stephen DeKnight sitter i regissørstolen i Uprising, og han gjør en brukbar jobb som dessverre ikke når helt opp til originalen. Vi får vite litt mer om monstrenes opphav, og hvorfor de ønsker å overta jorden. I tillegg får vi se hvordan Jaegerpiloter blir rekruttert og trent i ung alder for å best bli matchet med sine medpiloter.

John Boyega får spille sitt sterkeste kort som Jake Pentecost, en sjarmerende og rappkjeftet outsider som takler brasene når det virkelig gjelder. Han spiller sønnen til Idris Elba fra eneren, hvor han merkelig nok aldri ble nevnt, men det kan vel kalles kunstnerisk frihet. Med seg har han Scott Eastwood, som ligner utrolig mye på sin far (ja, den Eastwood) i både stemmeleie og væremåte. De spiller bra mot hverandre, og har en god dynamikk. Cailee Spaeny gjør det også bra som Amara, ei ungjente med sansen for det mekaniske.
Filmen føles til tider litt for trygg. Den huker av mange punkter på sjekklisten av hvordan en popcornfilm skal være, men våger ikke å utfordre utover det. Kampscenene er bra regissert, og det er en fryd å se Jaegerne i action. Vi får se flere kamper mellom roboter og monstre, og med mer variasjon i design og våpen enn forgjengeren. Allikevel så føles universet noe hult og overfladisk. Det er mye som blir fortalt, men ikke alt som blir løst. Det er i tillegg en god del kinesisk innflytelse på handlingen, som føles litt påtvunget. Dette er mest sannsynlig for å appellere til det kinesiske markedet, hvor filmen potensielt kan tjene mer enn i det vestlige.

Jeg fikk frysninger når de nye og gamle Jaegerne ble introdusert. Filmen har bevart den ærefrykten og kamplysten som fyres opp når du ser en 100 meter høy kamprobot denge livskiten ut av monstre fra ditt verste mareritt med et rakettdrevet albueslag. Handlingen faller noe sammen utenfor kampene, og de har dessverre brukt lite av den mesterlige musikken til Ramin Djawadi fra eneren.

Dersom du liker popcorn-underholdning så blir du nok fornøyd. Filmen er et fargerikt spetakkel av motorolje og romvesengørr. Men om du elsker eneren som jeg gjør, så blir du nok en smule skuffet over den manglende magien. Likevel, en langt bedre film enn alle Transformers-oppfølgerene og en god blockbusterdebut for Stephen DeKnight.

Karakter: 4/6

Posted in Filmanmeldelser, Kultur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *