Novelle: Ved lydens ende

Stillhet, men ikke av den onde sorten. Det er ikke en tyngende stillhet som legger seg om skuldrene og tvinger blikket mot bakken. Dette er en god stillhet. Som et slags ut-pust. Øynene mine er lukket. Jeg trekker den klare luften dypt ned i lungene, som om jeg prøver å trekke omgivelsene inn gjennom huden. Kjenne den klare luften med hver eneste fiber. Med armene strakt ut til hver sin side, og beina samlet, ligger kroppen låst i et kors. Skal jeg våge å bevege meg? Jeg frykter at den minste bevegelse jeg foretar meg vil forstyrre denne enestående stillheten jeg har funnet her ute i denne lysningen av skogen. Jeg vrir hodet til den ene siden og fokuserer på neglen til min venstre tommelfinger. I et forsøk på å bryte ut av transen griper jeg tak i lyngen som dekker baken under meg. Det prikker i tærne. Jeg kan plutselig høre pulsen min i ørene.

Les også:

– Gjemsel del 1
– Gjemsel del 2

– Gjemsel del 3
– Gjemsel del 4
– Gjemsel del 5

Ved hjelp av skjelvende armer dytter jeg meg selv opp i sittende stilling og lar håret mitt falle foran ansiktet. Det er skumring, og grantrærne troner som en svart krone mot den grå himmelen. Jeg stavrer meg på beina og skal til å begynne å gå, men når foten min treffer skogens ujevne underlag, skvetter jeg til. Det er noe som ikke stemmer. Forsiktig tar jeg nok et steg, og det går kaldt nedover ryggen min når jeg innser hva som mangler. Lyd. Fotsålene som treffer kvister og småstein lager ikke lyd. Det slår meg plutselig at jeg ikke har hørt en eneste fugl kvitre eller et dyr som rasler i lyngen. Jeg har ikke engang hørt lyden av trærne som suser i vinden. Har jeg blitt døv? Jeg knipser like ved venstre øre. Nei, jeg kan fremdeles høre. En mild panikk sprer seg i årene. Skogen rundt meg er lydløs. Roen jeg fant her er ikke en indre ro, det er lyden av intet. Skrittene mine blir raskere og pusten har blitt tung. Etter noen minutter med hvileløs vandring stopper jeg. Noe har trengt igjennom den lydløse barrieren. Et hyl. Men ikke et frykthyl eller et hyl av glede. Dette hylet er primitivt. Som et dyr som vil forsvare seg, eller en kvinne med et barn i fare. Jeg klarer ikke høre om det er en mann eller kvinne som roper, men skriket treffer meg rett i brystet og sender salte tårer til øyekroken. Jeg begynner å løpe mot lyden. Et sterkt lys treffer meg plutselig i ansiktet, men jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å løpe. Jeg er nødt til å finne ut hvor lyden kommer fra. Hylet blir sterkere.

«Mamma» roper jeg plutselig. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg roper igjen.

«Mamma, hvor er du?»

Det svir i brystet, og jeg må lukke øynene igjen et øyeblikk. Hjertet som hamrer i hele kroppen overdøver alt annet. Lyden blir sterkere, liksom for å dra meg med videre inn i skogen. Jeg åpner øynene, og det er som om noe i meg løsner. Omgivelsene mine, skogen, lyngen, tretoppene, lyden, blir plutselig svakere og svakere. Helt til jeg bare så vidt kan se konturene av trærne foran meg.

«Nei!», roper jeg.

«Mamma!»

Sakte blir skogen jeg for et øyeblikk siden så helt klart for meg, svakere og svakere. Helt til det ikke er mer skog igjen. Bare en grå, hard betongvegg. Alle lyder som lød så tydelig for meg, henger igjen i luften som et ekko. Lungene brenner enda. En blanding a frykt og skuffelse danner en kald klump i magen som tvinger meg mot det harde betonggulvet jeg nå befinner meg på. Jeg innser plutselig hvor jeg er. Hvor jeg har vært hele tiden. Jeg reiser meg sakte og går mot den ugjennomtrengelige, grå veggen foran meg.

«JÆVLA POKKERS DRITTVEGG!». Med all makt jeg har, slår jeg nevene i veggen, før jeg synker sammen på gulvet.

 

Posted in Novelle, Spalter and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.