Filmanmeldelse: Game Night

Alle familier og vennekretser har minst en person som er over gjennomsnittet glad i å spille brettspill. I «Game Night» treffer vi Max (Jason Bateman) og Annie (Rachel McAdams) som samler en vennegjeng for å spille alt fra Scrabble til mimeleker. Det hele eskalerer kjapt når Brooks (Kyle Chandler), broren til Max, bestemmer seg for å ta spillekvelden et hakk videre.

«Game Night» åpner med en kjapp, men effektiv sekvens som viser hvordan Max og Annie møttes, nettopp via at de begge tydelig elsket å spille spill. Plutselig er de gift. På den andre siden har vi Brooks, som er den kjekke, rike og morsomme broren som alltid sier de riktige tingene. For ham holder det ikke å spille Yatzy og ludo. Han trenger noe mer.

En kveld inviterer han derfor Max og Annie sammen med to vennepar over til sitt overdådige hus for å bli med på noe de ikke kommer til å glemme med det første. Brooks arrangerer rett og slett sin egen kidnapping etter en surrealistisk scene hvor han blir banket opp og kastet rundt i rommet mens de andre bare sitter og ser på og hyller det fantastiske skuespillet. Brått er Brooks borte. Så starter spillet.

Det er opp til de tre venneparene å finne ham igjen. Men kidnappingen får en helt ny betydning når det like etterpå kommer inn to nye kidnappere som sier at de som tok Brooks faktisk var ekte kidnappere. Hva som er en del av spillet og hva som er ekte blir umulig både for deltakerne i filmen og seerne i kinosalen å skjønne seg på.

Det hele blir presentert på en herlig, humoristisk måte. Samspillet mellom Jason Bateman og Rachel McAdams er det også meget høyt nivå over og det hele topper seg under en av de morsomste fjerne-en-kule-fra-armen-scenene jeg har vært vitne til. Filmen tar seg selv aldri veldig høytidelig, noe som gjør at selv de mest idiotiske kommentarene og over-the-top actionscenene blir sjarmerende og morsomme.

Vi tilbringer nesten hele filmen sammen med de tre venneparene som på hver sin måte forsøker å løse mysteriet. I «Game Night» er det alltid like spennende å hoppe fram og tilbake mellom de forskjellige for å følge med på hvor langt de har kommet i finne ut hvor Brooks har blitt av. I tillegg er det noe mystisk med politimannen som bor i nabohuset.

Dersom jeg skal trekke filmen for noe er det at den til tider prøver litt for hardt å toppe seg selv. Mot slutten av filmen blir det hele et kaos av plot-twister og det blir nesten litt for mye av det gode. Når du tror filmen er slutt, så kommer det senere to-tre slutter til som skal toppe den forrige. Heldigvis er filmen klar over det selv og lager faktisk en vits ut av det, men samtidig ble det hele litt overveldende.

Dette er en film som kan anbefales til alle som er ute etter noe enkelt, men samtidig spennende og morsomt. Manuset er godt skrevet og de aller fleste vitsene kommer til å få deg til å trekke litt på det berømte smilebåndet. Det er ingen dyp og Oscar-verdig historie her, men som enkel underholdning en fredagskveld er «Game Night» bortimot perfekt.

Terningkast: 5

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *