Coco: Klin kokos

Når Pixar kommer med nye filmer er det alltid knyttet store forventninger til både animasjon, historie og musikk. De har tidligere levert klassikere som Toy Story, Monsters Inc, Incredibles og Up. Når de kom med nyheten om at deres neste film skulle handle om meksikansk kultur og De dødes dag, ble min nysgjerrighet pirret.

Filmen Coco handler om skomakerfamilien Rivera som har et veldig anstrengt forhold til musikk. Oldemor Coco ble forlatt av sin far som jenteunge fordi han skulle prøve seg som musiker. Siden den gang har all form for instrument, sang og dans blitt bannlyst i familien. Oldebarn Miguel har en likevel en musikerspire i seg, og drømmer om å en dag kunne vise sitt talent for verdenen.

Etter forviklinger av den hjerteskjærende sorten ender Miguel opp i underverdenen på De dødes dag, eller som det heter i Mexico, dia de los muertos. Det blir dermed et kappløp mot tiden om å få Miguel tilbake i de levendes rike før det er for sent, samtidig som han oppdager den sanne historien om sine musikalske røtter.

Pixar og regissør Lee Unkrich leverer varene så det synger, bokstavelig talt. Det er mye fokus på musikk, å følge sine drømmer og sangglede som ikke lar seg temme. Det var også kjekt å få et innblikk i meksikansk kultur, hvor familie står så sterkt i sentrum. Animasjonen er utsøkt, og Pixar har virkelig brukt hele fargepaletten når de har fargelagt de dødes by. Her er det varme, glødende farger som nærmest gir sjelen din en god klem.

De norske stemmene klarer også innby sine figurer med glede, sjarm og energi. Coco er en film som vil more og underholde hele familien. Tematikken rundt døden kan virke skremmende på papiret, men det er ingen skumle øyeblikk knyttet rundt dette. Dette skal Pixar ha honnør for. Et lite minus er at filmen ikke har de mest minneverdige musikk-stykkene. Etter landeplagene de siste årene som «Let it Go» og «How Far I’ll Go», så er det underlig at en film som handler om musikk ikke etterlater meg med en melodi i hodet.

Allikevel, Coco er nok en fulltreffer fra Pixar. Jeg måtte holde tårene igjen på slutten der, og for en animasjonsfilm, så er det nok et godt tegn.

 

Terningkast 5/6

 

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.