Filmanmeldelse: I, Tonya

Skandalehistorien om Tonya Harding var på alles lepper tilbake på 90-tallet. Nå bringes kunstløperen tilbake i rampelyset ved at det har blitt laget spillefilm med Margot Robbie i hovedrollen. Og nettopp Robbie stjeler mye av showet her. Hun er blant mange kjent for å være kanskje det vakreste vesenet det er mulig å se på en tv-skjerm. Nå får vi derimot se henne som en røykende, bannende kunstløper med regulering. 

Mange kjenner nok til deler av historien fra før. Det eneste jeg visste var at Harding sammen med hennes ekskjæreste på en eller annen måte hadde vært innblandet i å skade en av hennes argeste konkurrenter i forkant av et mesterskap i 1994. Derfor ble jeg veldig overrasket over hvordan regissør Craig Gillespie valgte å fortelle historien. Jeg forventet å få se en Harding som ble fremstilt mer som «den store, stygge ulven». Hun var tross alt hatet av en hel nasjon tilbake på 90-tallet.

Gillespie klarer på et vis å gjøre narr av alle folkene som var rundt Harding uten å egentlig gjøre for mye narr av hovedpersonen selv. Det filmen virkelig lykkes i å få frem er at Tonya Harding uten tvil levde et tøffere liv enn kunstløpere flest. Moren hennes kommer konstant med frekke kommentarer, hun slår henne og på et punkt kaster hun til og med en kniv etter henne. Kjæresten hennes med sin høyhalsede genser og klassiske bart slår henne nærmest på daglig basis. I tillegg til dette misliker kunstløp-dommerne henne på grunn av måten hun ser ut og oppfører seg og gir henne derfor færre poeng enn hun fortjener.

Alt dette er ting Harding hater, men som hun innser at hun nesten bare må finne seg i. Hun er på mange måter dømt til å mislykkes til tross for at hun var bedre enn alle andre på én ting, nemlig å være forbanna god på skøyter. Hun var den første amerikanske kvinnen som klarte å lande en «trippel axel» i konkurranse. Og det var nettopp dette som egentlig var hennes eneste ønske, å bli verdens beste på skøyter.

Kinematografien under skøytescenene er absolutt fabelaktige. Kameraet oppfører seg som en kunstløper og klarer samtidig å fange alle de små, subtile uttrykkene til Robbie mens hun danser seg bortover isen. Disse scenene er til stor kontrast fra hennes virkelige liv hvor hun kommer fra fattige, skitne kår. Det er åpenbart ikke Robbie som plutselig har blitt så god på skøyter, men at det er brukt CGI her var ikke noe som plaget meg nevneverdig.

Selve «ulykken» hvor konkurrenten Nancy Kerrigan fikk kneet sitt skadet av en jernstang fikk ikke like mye scenetid som det kanskje ville vært naturlig å tro på forhånd. Dette er ikke en negativ ting. «Ulykken» som de stadig referer til blir mer brukt som prikken over i-en som skulle sette en stopper for Hardings karriere på skøyter.

Til tross for å være et solid stykke film på de aller fleste områder er det likevel et par ting som trekker litt ned. En fortellerteknikk som ofte blir brukt her er at flere av skuespillerne snakker direkte til kamera. Alt blir på en måte fortalt gjennom intervjuene til de involverte og treneren hennes, Diana, kan for eksempel plutselig snu seg mot kamera og si «she actually did this». Det gjør tonen i filmen litt enklere og mer humoristisk, men jeg følte at det svekket en del av seriøsiteten til filmen. Det er tross alt snakk om mishandling av barn, vold i hjemmet og nærmest korrupte dommere som ikke ønsker å gi høye poengsummer til ei som kommer fra en «uperfekt» familie. I tillegg skulle jeg gjerne ønske å høre noe fra Nancy Kerrigan også. Hun har ikke en eneste linje i filmen, hun bare skriker under «ulykken».

Alt i alt er uansett dette en film som er flott regissert med solide skuespillerprestasjoner, bra bruk av musikk og en nydelig visuell stil. Margot Robbie spiller sitt livs rolle som kunstløperen Tonya Harding og Oscar-nominasjonen for beste kvinnelige skuespillerprestasjon er vel fortjent.

Terningkast: 5

 

 

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , , , , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *