Filmanmeldelse: The Disaster Artist

Har du sett «the Room» fra 2003? Kjent på nettet som en av tidenes verste filmer, «the Room» har en verdensomspennende kultstatus og fanbase, som få kultfilmer har sett maken til. Filmen er så ufrivillig komisk og bisarr at den er vanskelig å kategorisere. Det eneste som topper filmen er investor, regissør, manusforfatter, og «skuespilleren» selv, Tommy Wiseau. Ingen vet hvor han kommer fra, hvor gammel han er, eller hvordan han klarte å finansiere denne filmen.

«The Disaster Artist» handler nettopp om hvordan «the Room» ble skapt. Basert på Greg Sesteros bok med samme tittel, Sestero er Wiseaus beste venn i virkeligheten, og i tillegg spilte han Mark i «the Room». Dette er ingen dokumentar da, men en gjenfortelling med kjente Hollywood-skuespillere. Det er en merkelig historie, og til tider er den så utrolig at du ikke kan tro at den er sann. Om dette høres noe innviklet ut, så er det fordi det ikke alltid er lett å vite hvor fantasi slutter og virkeligheten begynner med Wiseau.

Det er Franco-brødrene som har hovedrollene i The Disaster Artist med James Franco som Wiseau og Dave Franco som Sestero. Det er åpenbart at de har studert sine rollefigurer for filmen, og Dave klarer å innby sin rolle med en troverdig blåøydhet. Det er likevel James som stjeler showet som den underlige Wiseau. Hans aksent, stemme, upassende latter og til og med halvåpne øye er en fremragende tolkning.

Jeg vil påstå at det er nødvendig å se «The Room» for å verdsette «the Disaster Artist». Filmen trekker frem «the Room» sin rare handling, og de underlige avgjørelser som ble tatt under produksjonen. Uten disse referansene, så kan det føles som om du ikke er helt med på spøken. Jeg lo en del under filmen, men er ikke sikker på om det skyldes at «the Disaster Artist» var morsom i seg selv, eller om det var på bekostning av «the Room».

«The Disaster Artist» kan være en vanskelig film å klassifisere, som kildematerialet sitt. Den er morsom, men forteller også en veldig menneskelig historie om prøve seg i Hollywood, og å følge sin drøm, uansett hvor mye motgang en møter. Jeg facepalmet også flere ganger på grunn av det tragikomiske som utfoldet seg på skjermen, om det høres ut som et pluss. Jeg vil anbefale filmen til alle som kjenner til «the Room», men det er ikke en film som nødvendigvis må ses på kinolerretet.

Terningkast: 4

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *