Konsertanmeldelse: En stemme fra en annen dimensjon

Astrid S leverte mer enn bra på Folken den siste helga i oktober. Popdronningen var en energibombe, som rev med seg publikum til lighter-vifting og allsang. 

Etter en sjarmerende og nydelig oppvarmingsopptreden av Hanne Mjøen, ankommer endelig hun som alle har ventet på. Et hav av spente unge jenter står klistret til scenekanten, midt i en ellers fullstappet sal. Etter å ha ventet i to timer, kan de endelig smile til Norges store popdronning. Og hun smiler stort tilbake.  

Kvelden settes i gang med ”Bloodstream”, som er en av de mer kraftløse sangene, og som absolutt ikke utnytter Astrids potensiale. Det er en litt døsig start vokalmessig, men det setter ikke en demper på publikum av den grunn. Jeg tror hun kunne lest opp handlelisten sin og publikum hadde vært bergtatt bare av det. Fra dette punktet går det bare oppover. 

Videre kommer ”Jump”, ”Hyde” og det nyeste tilskuddet til set-listen – ”Think before I talk”. Gang på gang bekrefter hun det vi allerede vet, at hun har en stemme fra en annen dimensjon. Stemmen er så skjør, sårbar og vakker at den er mer enn nok i seg selv. Kombinert med den utrolige scenetilværelsen, energien og uttrykket, stiller hun sterkt i kampen om å være Norges beste liveartist. 

Publikum står med stjerner i øynene og er helt inni øyeblikket. Det er ikke ett tidspunkt under konserten at noen ikke har hendene i været. Flere vugger stemningsfullt med lightere i været, men det er bare frem til vaktene oppdager det. Folk flest prøver å synge med så godt de kan, men det er, ikke overraskende, at det er under refrengene det dundrer til. Dette topper seg under ”Such a boy”, som har blitt spilt såpass mye i det siste, at det skal godt gjøres å ikke kunne teksten. Det er også på det tidspunktet at energibomben på scenen tar helt av med sine ikke-koreograferte dansetrinn og bevegelser. Det ser til tider ut som hun får et lite elektrosjokk, men det er ikke nødvendigvis negativt. 


Hvor hun henter energi til å danse, som hun gjør under hele konserten, er jeg veldig interessert i å finne ut. Derimot, er nok den fineste delen av konserten når hun er rolig. Rolig plassert bak et Keyboard hvor hun covrer Cezinandos ”Vi er perfekt, men verden er ikke det”. Etter publikums ansikter å dømme, tror jeg de er enige. 

”Running out”, ”Breathe” og ”Party’s over” drar stemningen i en annen retning der vi er tilbake med allsang og dans. Så avsluttes festen på en mer enn nok verdig måte med ”Paper thin” og ”Hurts so good”. Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at tiden har gått helt sinnssykt fort, og at dette må være noe av det fineste jeg har hørt. 

Posted in Konsertanmeldelser, Kultur and tagged , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *