Vagabond: På avveie i Norge

En kjøretur for jobben ble litt lengere enn planlagt. Jeg lærte å aldri stole blindt på utstyr. 

”Du kjører rett frem hele veien,” sa kjæresten min og lastet ned en ny navigasjonsapp på telefonen min. Han så på meg med bekymring, og gikk utilpass rundt i stuen. Forklarte turen i detaljer.
”Det er rundt en times kjøring mellom de to ferjene. Skru på appen når du må.”
Han var ikke trygg på denne situasjonen i det hele tatt. Jeg roet ham ned. Sa at jeg trolig har klart ting som var både større og verre enn å finne veien fra Stavanger til Bergen i bil. Jeg skulle tross alt bare rett frem hele veien. Hvem klarer ikke det!?

Jeg hadde akkurat begynt i ny jobb, med ansvar for drøyt 70 butikker på Sør- og Vestlandet. Med andre ord; jeg hadde fått meg en kjørejobb. Med 11 timers kjøring fra den sørligste butikken til den nordligste, ventet mange opplevelser på norske veier. Jobben var tilnærmet en lang road trip. Flaks var det at jeg nettopp hadde fått en ny bil med all slags behagelig utstyr. Alt utenom innebygd GPS. Jeg brukte heller kart på mobilen. 

Destinasjonen var Bergen. Jeg besøkte byen for første gang året før, og likte så godt de mange platåene og de fine utsiktene. Jeg bestemte meg for å kjøre dagen før, i tilfelle noe skulle skje, ville jeg ha ekstra god tid. Hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg ikke kjørt så sent på dagen. 

 

Skikkelig bomtur 

Bilen pakket, kyss til kjæresten, to-go-koppen var fylt og en pose med snacks ble med. Det ble avgang fra Stavanger rundt 18-tiden, med forventet ankomst senest 5 timer senere. I noenlunde god tid til å få en god natts søvn og opp på jobb i ny by. 

Det var oktober, og sensommerens fine lys var etterhvert borte. Igjen var det vind og korte dager. Å kjøre rett frem gikk veldig bra, særlig i den nye fine bilen. 

Jeg var raskt fremme ved den første av to ferjer. Mortavika til Arsvågen. En stor ferje med kiosk og brun mat, slik jeg husket den fra sist. Solen forsvant bak fjellene før båten var i havn på andre siden.   

Jeg kjørte en god stund, følte jeg, og slo så på navigasjonsappen. ”Sving til høyre nå og ta ferja,” sa robotstemmen. Drøyt en time var gått siden den første ferja, akkurat som kjæresten hadde sagt. 

Fremme ved neste båt. Det stemte, ikke sant. Jo, her var det mange andre biler som ventet. Kjørte ombord og betalte billett. Ble sittende i bilen. Har alltid elsket å bli sittende igjen i ro og fred. 

«Så koselig liten by», tenkte jeg da jeg kjørte av ferjen. Små hvite trehus og fine hager. Vel små veier, men jaja, det er jo Norge. Hadde jeg bare visst at de små veiene ikke kom til å ta slutt de neste 150 kilometerne, og at det aldri ville komme skilt til E39 mot Bergen. 

Hårnålssving krever konsentrasjon, og her var det ikke annet enn svinger. Jeg kjørte og kjørte. Sving på sving. På dagtid var det nok ganske så tydelig, at jeg var på feil vei.
Etterhvert forsvant lyktestolpene og jeg var alene i mørket.  

Telefonen ringte. Klokken var rundt 23.00 og kjæresten var på vei i seng. Jeg burde vært det samme i en deilig myk hotellseng. Men nei, jeg var på en helt annen vei, og skjønte ikke hvor jeg var. Han ropte på meg og jeg ropte tilbake. Vi kranglet så det ristet i bilens samtale-anlegg.
”Hvordan kunne dette skje!? Du gjorde ikke som jeg sa! Stopp bilen og orienter deg,” beordret kjæresten. 

”Nei”, ropte jeg tilbake. 

”Aldri om jeg vil stoppe her, jeg har hverken sett et menneske eller et hus på timer, og det ser ut som en skrekkfilm.» 

Dødssliten og lei meg. At kjæresten var sint, hjalp lite nå. I andre enden satt han, kjempefrustert over å ikke kunne gjøre noe. Alt han kunne gjøre var å se på kartet og gjette hvor i alle dager jeg var. 

”Hva står det på skiltene?”, spurte han 

«Det er ingen skilt!”, ropte jeg irritert. Signalet gikk ut. 

Okay, pust. «Hva er det verste som kan skje?» tenkte jeg. At jeg må overnatte i bilen? At jeg må kjøre hele den lange veien tilbake igjen, og dra hjem. Fortelle sjefen, at beklager, men jeg klarer ikke å kjøre rett frem og følge E39. 

Jeg rakk å tenke på hvor mye mat jeg hadde, om jeg hadde teppe i bilen og hvor lenge oljefyret ville rekke. Alle beregningene sluttet ved tanken om å stå stille i ingenmannsland og sove. Jeg ville aldri finne roen her.  

Endelig et skilt. Tysse, 50 kilometer. Tysse ligger ved munningen av Tysseelva, innerst i Samnangerfjorden og har omtrent 1100 innbyggere. Fylkesvei 48 gikk tidligere gjennom stedet, men ble lagt utenom sentrum da Tyssetunnelen åpnet i 2015. Stedet har skole, bibliotek og tannlege. That’s it. 

Skillevei. Jeg stoppet bilen. Her var det bekmørkt og blikkstille. En rekke gatelykter lyste oransje, og en enkel lastebil sto parkert: 221 kilometer hjemmefra og fortsatt 50 kilometer til Bergen. 

Dødssliten 

Det dukket opp flere og flere lyktestolper langs veien nå. Jeg pustet lettet ut etter tre lange timer i et skrekkscenario av uendelig med mørke små skogsveier. For en spinkel byjente som meg, var dette et mareritt. Natten var ung. Jeg var nå i Bergen, men ikke helt ferdig med nattens prøvelser.

Sett bort ifra nydelige utsikter, er Bergen også kjent for et nokså komplisert spindelvev av tuneller. Der mistet den elendige appen signal, og sendte meg rundt i ring. Som en romsonde i orbit. Til slutt kom det lille destinasjonsflagget frem på skjermen. 

”Ta avkjørsel til venstre”, sa robotstemmen. Jeg fulgte instruksjonen. Ny tunell. Ny instruksjon. ”Foreta en u-sving når det er mulig”. Tunellen var flere kilometer lang og neste u-sving kunne tas 20 minutter senere. Jeg var totalt oppgitt og panikken begynte å komme. Jeg ville komme meg frem. Med en gang. Jeg var så utslitt at tårene begynte å renne. 

Klokken passerte 01.30, og jeg hadde på mirakuløst vis endt opp i Bergen sentrum. Kjøreturen hadde vart i nesten 8 timer. Sliten var ikke det rette ordet for tilstanden min. Svetten min luktet av stress og øynene var røde. 

Bergen sov ikke, her var det folk på gata til alle tider av døgnet. Jeg stoppet en ung jente som så mine røde øyne og hørte desperasjonen i stemmen min. Hun satte seg i bilen og viste vei til nærmeste parkeringshus. Heller ikke det skulle være lett. 

Klokken 02.15 satte jeg nøkkelkortet i hotellromdøren. Morgenmøtet med kollegaene ble tatt på telefon fra sengen den dagen. 

På hjemveien gikk det opp for meg hva som var skjedd. Nøyaktig 15,2 kilometer før den riktige ferjen, fra Halhjem til Sandvikvåg, er en knøttliten ferje som kjører Jektevik – Hodnanes. Kjærestens såkalte smart-app byttet rute da den oppdaget en alternativ rute. Slik endte jeg opp på hovedvei 49 og 48 hele veien fra Hodnanes via Tysse til Bergen. En 148-kilometers omvei. Uten tvil en aldeles vakker og nydelig tur, som jeg siden skulle ha likt å ta i dagslys uten stress. I mørket var jeg vettskremt. 

Det er viktig med riktig utstyr, som er riktig innstilt. Jeg brukte aldri den appen igjen. 

Det ble verken første eller siste gangen jeg tok feil ferje, men helt klart den verste og lengste omveien jeg har tatt. Jeg lærte i hvert fall å kjøre i god tid og å forberede meg på det utenkelige. 

Posted in Kultur, Vagabond and tagged , , , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *