– Vi ble vant med å se døde kalver

Jeg har mot i brystet, pass i lomma og altfor lite solfaktor 50 i sekken. Når jeg lander på Gardemoen 10 uker senere er solkremen ”long gone”, og byttet ut med suvenirer, skitne klær og minner for livet.   

VAGABOND: Vi var fire jenter som hadde funnet ut det samme: friår var helt nødvendig for sjela. Og enda viktigere, å komme seg ut av Norge, oppleve verden og få litt kulturell forståelse. Vi møtte hverandre for aller første gang på Gardemoen, den 23. februar. Allerede da vi landet i Bangkok dagen etter var vi en sammensveiset gjeng. 

Da vi, etter mange filmer og mye dårlig flymat, var fremme i Bangkok, ventet en kort taxitur før vi ankom gjestehuset vi skulle bo på. Hetesjokket kom før vi i det hele tatt rakk å skjønne at vi faktisk befant oss på et annet kontinent. Det gikk vel strengt tatt ikke over før vi forlot Thailand én måned senere. 

Før vi dro videre fra Bangkok måtte vi få med oss The Grand Palace, som er en av de største turistattraksjonene i Thailand. Hadde vi ikke hatt med oss guide, hadde vi mest sannsynligvis gått oss vill i denne labyrinten av arkitektur. Mens guiden vår trasket rundt med svart bukse og tjukk genser, smeltet vi fire jentene omtrent bort der vi sløvet etter. Svetten rant både oppover og nedover. Ikke visste vi at vi denne varmen var det mildeste vi kom til å oppleve i løpet av de neste fire ukene. 

Rescue and release

Så var det tid for et av høydepunktene på turen vår. Vi skulle jobbe som frivillige på Wildlife Rescue Center i midten av ingensteds noen timer sør for Bangkok. Vi havnet på et åttemannsrom, med ett bad. Og som om ikke ting var nytt nok, så var det ikke lov å kaste papir i do eller mulighet for å trekke ned. Nei, her var det bøtter med vann som måtte til for å skylle ned. 

Hver dag besto av hardt arbeid og stekende sol. Senteret har en ”no-touch-policy” som betyr at vi ikke hadde lov til å ta på de fleste dyrene. Dette er for å ikke utsette dem for sykdommer, og også for at ikke de skulle bli for knyttet til mennesker. På tross av denne regelen, kom vi nærmere apekatter, otere, dovendyr, rådyr, papegøyer og eksotiske reptiler enn det noen av oss noen gang har vært. Alle dyrene skulle mates, innhegningene skulle vaskes og det var alltid noe som måtte fikses. Dyrene på dette senteret er alle reddet fra dyrehandel, menneskelig vold eller turistattraksjoner, og de er avhengig av at frivillige kommer å jobber for at de skal ha et så naturlig liv som mulig etter traumene de fleste av dem har vært gjennom. Målet for organisasjonen som driver senteret er å rehabilitere og introdusere dyrene for villmarken igjen.  

REHABILITERING: Mange av dyrene på Wildlife Rescue Centre i Thailand bor i små bur. Heldigvis blir de fleste også sluppet fri når de har blitt rehabilitert.

På dypt vann

Etter tre uker sammen med over 70 andre frivillige var det på tide å komme seg videre. Neste eventyr var nok det vi gledet oss mest til. Det var tid for å komme seg på de paradis-lignende øyene på vestsiden av Thailand, hvor blant annet James Bond og The Beach har blitt spilt inn. For å komme oss til Koh Phi Phi måtte vi ta ferje i omtrent to timer. Sola gjemte seg bak et tykt skydekke. Som de naive nordmennene vi var, tenkte vi at «da trenger vi vel ikke solkrem». Jeg kan si at det var den største feilen vi gjorde på turen. Da vi satte føttene på brygga på øya, fikk vi lange blikk fra både innbyggere og turister, der vi stod, tre rødhåra og en blondine, mer solbrent enn vi trodde var mulig. 

På planen stod dykkerkurs for tur. Vi hadde fire dager hvor vi for det meste holdt oss under vannoverflaten og så noe av det fineste verden under vann har å by på. Med oksygen på ryggen og trykk i øra kom vi oss ned på 18 meters dyp og svømte med både hai, havskilpadder og omtrent 50 andre dykkere. Etter fire dager med mye vann i nesa og overraskende mye teorilesing, bestod hele reisefølget eksamen og fikk dykkersertifikat. 

For å feire bestått eksamen måtte vi selvfølgelig prøve ut utelivet på øya. Og ettersom en bøtte med vodka-redbull kostet omtrent 30 norske kroner, så var det jo bare å slå seg løs. 

Bakfulle og slitne satt vi oss på ferja inn mot fastlandet dagen etter, og ikke lenge etter dro vi videre til Qatar. 

Regn og roomservice

Da vi kom til hotellet i Qatar var det ingen av oss fire jentene som klarte å holde igjen på begeistringen. Før taxien i det hele tatt hadde stoppet kom en pikkolo og tok alle sekkene våre inn i resepsjonen. Det 5-stjerners hotellet var et godt avbrekk fra køyesengene vi hadde sovet på helt siden vi dro fra Oslo en måned tidligere. Det vi ikke visste var at vi først skulle ha en natt i telt i ørkenen. 

Etter en berg- og dalbane-lik transport ut til Sealine Sanddunes, var planen å sandboarde og grille ute under stjernehimmelen med de andre besøkende. Det falt fort bort da himmelen plutselig åpnet seg. Det skulle jo bare mangle at det skulle regne i ørkenen den ene dagen vi var der. God grillmat fikk vi likevel, inne i et stort telt fylt med masse kinesiske turister. Natten tilbrakte vi i soveposer, mens det eneste vi drømte om var hotellet vi skulle sove på natten etter.  

 Og om vi hadde grunn til å glede oss. Kvelden på det 5-stjerners hotellet ble brukt i badekar, badekåpe og under dyna, med hode på en sky av en pute. Vi klarte selvfølgelig ikke å dy oss og måtte bestille roomservice også. Luksusen varte dessverre ikke så lenge siden vi måtte opp klokka fire om morgenen for å fly videre til neste destinasjon.  

Løver og langbukser

Foran oss nå hadde vi fire uker i Sør-Afrika. Etter noen dager i Johannesburg, og en altfor lang busstur, kom vi oss endelig til Kimberley. I tre uker fremover skulle vi jobbe på en gård som for det meste redder løver, men også geparder, apekatter og andre dyr som trengte hjelp. Det vi oppdaget fort var at å arbeide med planteetere og kjøttetere er to ganske forskjellig ting. Etter å ha foret dyrene i Thailand med frukt, satte det en liten støkk i oss da det plutselig dukket opp et lasteplan med dødfødte kalver på gården i Afrika. Det bor omtrent 20 løver på Felidae Wildcat Centre, og når alle skal ha mat blir det mye kjøtt. Man kan jo si at vi ble godt vant med å se døde kalver i løpet av de tre ukene vi jobbet på Felidae.

SKADET: Tvillingene Tau og Alex ble reddet fra troféjakt da de var små. Tau har epilepsi og Alex har en skade i bakbeina, som betyr at de aldri vil kunne overleve alene i villmarken.

I slutten av april var vår tid som frivillige over. I Sør-Afrika går de over til ”cold season” på denne tiden. Temperaturen var på rundt 18 grader midt på dagen, men for oss som på denne tiden var vant med over 30, så var det ganske kaldt. På med langbukser og tjukke gensere. Så var det å dra av gårde til Kruger nasjonalpark for noen dager med safari.  

Safarien besto av antiloper og mer antiloper. Vi så en og annen sjiraff, og en hel del med elefanter. På et tidspunkt satt det bavianer på panseret på bilen. Vi hadde jobbet med dyr mye i løpet av reisen, likevel er det noe helt annet å se dem i det fri. Vi så ikke så mange dyr som vi håpet på. Det viste seg at de liker regn like dårlig om oss. ”You never know what you´re gonna get”, sa guiden, som bare noen dager tidligere hadde sett flere flokker med løver på akkurat samme sted.  

 

FRIVILLIG: På Felidae er det mellom 10-20 frivillige hele året. Folk kommer fra hele verden for å hjelpe til på gården slik at de kan fortsette med å redde dyr i nød.

Siste stopp

Da vi fløy fra Johannesburg til Cape Town, den 25 april, gikk det opp for oss at vi kun hadde en uke igjen av turen vår. Cape Town er en helt fantastisk by, med noe for enhver smak. Det eneste vi hadde planlagt at vi skulle gjøre var å gå opp Table Mountain. Dessverre ble vi stoppet i bunn, og fortalt at det var altfor seint å gå oppover klokka tre på ettermiddagen. Turister går seg visst vill ganske ofte der oppe. Det endte med at vi heller gikk litt rundt i botanisk hage, og tok gondolen opp dagen etter i stedet.

I løpet av de dagene vi hadde i byen var vi også innom Robben Island, Bo-Kaap (Cape Towns svar på fargegaten), og en dragqueen-bar. Absolutt en verdig avslutning til en helt utrolig tur.  

Da jeg la meg i min egen seng i Norge, den 2. mai, var jeg utslitt og solbrent, men storfornøyd. Det er ingen tvil om at det å reise og å oppleve andre kulturer er noe av det beste en kan gjøre. Å jobbe som frivillig er også en spennende måte å oppleve verden på samtidig som man kan bli kjent med folk fra hele verden. Jeg sitter i hvert fall igjen med nye venner, minner for livet og lysten på å reise mer.

SaveSave

SaveSaveSaveSave

Posted in Kultur, Vagabond and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *