Helt greit å ikke ha det så greit

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle som trenger hjelp til å ta det første skrittet.

LESERBREV: Unge i dag lever i en virkelighet der perfeksjonsjaget ikke lenger nøyer seg med å jage oss. Det har tatt oss igjen, lagt bladet mot strupen vår og holder psyken vår som gissel. Presset vi legger på oss selv til å være friske, opplagte og politisk aktive unge mennesker med et kalorifritt kosthold, flate mager, det perfekt balanserte forholdet mellom trening og sosialliv samt trygge og gode framtidsutiskter, går raskt på bekosting av vår psykiske helse.

Vi skal ha de beste karakterene samtidig som at vi klarer å holde på helgejobben slik at vi kan kjøpe de dyreste klærne, reise på kostbare turer flere ganger i året, alt slik at vi føler oss berettiget til å taste inn emneknaggen «#happy» under instagrambildet.

Vi lever i et samfunn der vi har lagt opp en forventning til oss selv om at vi skal klare oss helt på egenhånd. Vi skal være sterke, selvstendige mennesker og vi skal aldri skuffe eller feile. Derav misforståelsen om at det å be om hjelp er et nederlag. Det er nettopp dette jeg ønsker å ta opp.

Når en leser overskrifter som sier at en av fem unge sliter med psykiske lidelser, kan en ha lett for å lure på hvor denne ene befinner seg. «Jeg har ingen venninner som sliter med depresjon? Ingen av kompisene mine har sagt noe om at angsten holder dem tilbake? Det gjelder nok ingen jeg kjenner.»

Det er nettopp her store deler av problemet ligger; det er få som snakker. Mange er redde for stempelet de vil få som «hun med angst», «han som går på antidepressive» eller «hun som til slutt måtte legges inn». Det henger en urettferdig stigma over det å være psykisk syk. En er redd for å bli oppfattet som en svakere karakter hvis en trenger hjelp for å ha det sunt og godt på innsiden også. Det er urettferdig fordi ingen fortrekker en mine når du bandasjerer foten etter å ha brukket den? Hvorfor skal en pille eller en time hos psykolog behandles noe annerledes?

Uansett hvem du er og uansett hva du sliter med, oppsøk hjelp. Det er ingen som skal måtte stå i noe alene, og du er ingen helt fordi du tier still.

Jeg var heldig, jeg hadde en venninne som ikke var redd for å riste i meg og si at hvis ikke jeg ba om hjelp selv, så kom hun til å gjøre det for meg. Jeg vet så veldig godt at terskelen for å innrømme at en ikke har det bra er alt for høy. Det er denne terskelen vi må jobbe med å senke. Psykisk helse må bli en enda større del av dialogen.

Fjellvettreglene sier «det er ingen skam å snu». Kanskje vi trenger et sett med regler for Psykisk vett, som forsikrer oss om at det ikke er noen skam å be om hjelp.

Posted in Leserinnlegg, Meninger and tagged .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *