Novelle: De mange navnene vi har

Del 1.

Vannet surklet under skoene hennes. Joggesko på en regnfull dag i september var ikke spesielt godt gjennomtenkt, men det var enten det eller de jålete støvlene til Anita. Det var bare helt uaktuelt. Hun stoppet et øyeblikk og lot vannet piple inn gjennom sålen og inn til de loslitte tennissokkene, og på en obsternasig måte nøt hun at disse ubrukelige, gamle joggeskoene var hennes. Bare hennes.

Katta fant en kvist langs veien som hun sparket framfor seg på veien. Katherine Louise het hun, men hun likte ikke navnet. Det var liksom litt for fint for henne. Katherine Louise er det en kaller jentene som dufter sterkt av Dolce Gabbana parfyme, med porefri hud og perfekte rumper som danser under volleyballshortsen på trening. Navnet Katta passet bedre. Av og til følte hun seg som nabolagets løskatt. En omstreifer, en som ikke passet inn, en som mange av naboene gjerne skulle ha jaget vekk fra boligfeltet. Spesielt de gangene hun tuslet hjemover på kvelden med musikken pumpende fra høyttalerne på telefonen. Da kunne hun regne med å få klar beskjed fra naboen tre hun nedenfor, som demonstrativt polerte Porsche Cayennen for åttende gang den kvelden, at «det er på tide å dempe seg». Når det skjedde, pleide hun å skru opp musikken på pur faen.

På denne tiden av døgnet var hun alltid på vei ut av boligfeltet og ned til det falleferdige busskuret lengst oppe i gaten. Klokken kvart på to var den beste tiden på dagen. Klokken kvart på to er det nok biler på veien til at en kan telle dem når de kjører forbi, men ikke så mange at de danner en lang kø av trøtte mennesker som skuler stygt på henne der hun sitter på sin faste plass i bussskuret. Tre steinkast igjen, så var hun framme regnet hun ut. Kvisten hun hadde sparket framfor seg siste delen av veien, ble liggende der den landet. Hun satte opp farten. Det rustne skiltet som markerte bussstoppet kom til syne, og der satt hun.

Husker du «Benken del 1»?

Og «Benken del 2»?

«Så fine sko ‘a, jenter!» ropte hun til de to jentene med Uggs som akkurat hadde steget av bussen.
«Sånne har jeg også hjemme», fortsatte hun og lo rått.

Jentene kikket stygt på henne og travet videre.

«Vær snill, Mary», sa Katta dryppende sarkastisk og dumpet ned ved siden av henne på den ettergivende trebenken.

«Jeg kan ikke for det. De er faen så stygge, de Uggsene», svarte Mary.

«Det er vel derfor de heter Uggs», flirte Katta og snappet til seg flasken med Cola fra Marys hånd.

Mary, Margitt Henningsen, var Kattas beste venn. Hun var 54 år gammel, hadde lilla hår, og sverget ved at Elvis Presley hadde smilt til henne på konserten i 1999. Etter det holdt det ikke lenger å hete Margitt Henningsen.

«Hva har du gjort i dag, prinsesse», spurte Mary, og tok tilbake flasken.

«Svært lite, deres majestet», svarte Katta.

«Har du sigg?»

«Du er for ung til å røyke», svarte Mary før hun trakk en opp av lommen og puttet den i munnen.

«Rød».

De likte å sitte sammen på denne måten og telle biler. De røde var Marys. De grå var Kattas. Bussene delte de på. I mangel på noe å si kikket Katta nedover veien og lot som om det var noe spesielt hun så etter.

«Hva med Anita og ungene? Går det bra med dem?» fortsatte Mary.

«Fint», svarte Katta åndsfraværende og fortsatte å stirre tomt på bilveien.

Mary plantet det som var igjen av sigaretten mellom fingrene hennes, og hun trakk dypt inn. Hun måtte kjempe hardt for å ikke hoste. Hun hatet virkelig å røyke, men visse ting forventes av et fosterbarn med allværsjakke og mørke ringer under øynene. Hvorfor skuffe dem?

«Katta?» begynte Mary.

Hun skvatt til, og visste plutselig ikke hvor lenge hun hadde sittet slik og stirret.

«Jeg vet nok hvem du venter på», fortsatte Mary ertende. Katta blåste avfeiende.

«Hvem tror du at du lurer, snuppa… Rød»

Hun fisket nok en sigarett opp av lommen. Katta nappet den raskt ut av hendene hennes og puttet den i munnen.

«Fyr», mumlet hun utålmodig og rakte ut hånden.

Røyken fra sigaretten blandet seg med den fuktige septemberluften. Katta samlet de tynne beina under seg og lente ubestemmelig vekten fra den ene siden til den andre. Ventet hun? Kanskje hun ventet. Selv om hun egentlig hadde bestemt seg for at hun ikke skulle vente. Hun skulle aldri vente på noen. Likevel ante hun at en formasjon av sommerfugler flagret infernalsk i mageregionen ettersom klokken nærmet seg tre minutter over to. Var det på grunn av henne? Katta prøvde å la være å tenke på henne. De satt sammen i stillhet en lang stund, før de begge kunne høre drønnet fra et tungt kjøretøy de ennå ikke kunne se. Katta lot som at hun ikke merket hvordan hjerterytmen økte. Hun kunne merke at Mary fulgte henne med blikket. Det var en lastebil. Hjertet sank i brystet. Katta lot som at hun ikke merket det heller.

«En til?» spurte Mary og kikket på sigaretten som hadde brent inn til filteret. Katta ristet på hodet. Hun var allerede kvalm.

«Rød».

Det ble stille igjen. Mary la bena i kors, og det skranglet i tomflaskene som lå i posen ved bena hennes. Duret fra et større kjøretøy kunne høres nede i veien. Denne gangen turte ikke Katta å kikke opp. Plutselig var tyggisen på bakken veldig spennende.

«Oooh, sweet child o’mine» sang plutselig Mary med en pinlig innlevelse.

Katta turte så vidt å smile. Hun visste at det måtte bety at bussen var på vei mot dem. Hun rødmet. Kjøretøyet pustet tungt ut i det det stanset og dørene åpnet seg. Katta klarte ikke la være å kikke opp. Første person ut av bussen var en kvinne med skaut og barnevogn. Etter henne løp et lite barn i flekkete dress som ropte på et språk de ikke forsto. Etter dem fulgte en skokk av skolebarn, blant dem ungene til Anita. De kikket opp fra samtalen sin for å vinke høflig, før de fortsatte hjemover. Plutselig kunne Katta se henne. Hun kunne se det lange blonde håret som lå i en løs hestehale denne dagen. Hun kom til syne bak mann i frakk som brukte alt for lang tid på å komme seg av bussen syntes Katta. Nå var det hennes tur til å stige av. Kinnene hadde roser, etter å ha løpt for å rekke bussen fantaserte Katta.

«Oooh, sweet child o’mine», fortsatte Mary å synge da jenta passerte dem. Katta hadde lyst til å slå henne.

Jenta snudde seg og smilte til dem. Katta kunne kjenne hjertet i halsen. Hun klarte ikke slutte å se på håret hennes som svingte fra side til side mens hun travet opp bakken.

«Dagens høydepunkt» konstaterte Mary. Katta smilte for seg selv.

«Grå».

 

Les andre noveller her:

– Gjemsel del 1
– Gjemsel del 2

– Gjemsel del 3
– Gjemsel del 4
– Gjemsel del 5

Posted in Kultur, Novelle, Spalter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *