Veletablerte klassikere

Det som er nytt kan ofte virke svært skremmende. Nye fag, nye mennesker, nye bøker, nye erfaringer. Hvorfor kan ikke alt bare være som det var før? I denne månedens spalte tar vi et aldri så lite steg i ingen generell retning og beskuer det som har skjedd før oss. Det lukter veletablert klassiker lang vei!

Det som er fint med ting som har skjedd før er at man kan se tilbake på dem og virkelig se hvor nydelige de var. Noen vil kanskje si at man skal la fortiden være, leve i nuet, se framover. At man ikke kan endre det som har skjedd. At man ikke føler spenningen for man vet jo hvordan det ender. Jeg mener annerledes. Eller slik man sier på engelsk: I beg to differ. Pyramidene kom for å bli, og man kan si at de gjør et vesentlig inntrykk selv den dag i dag. Jeg skal gjøre et aldri så lite forsøk på bringe serieverdens ekvivalenter av Gizapyramidene tilbake til dagens lys. Alt for din fornøyelse!

Ja, noen serier er så gamle at de er vanskelige å oppdrive hos streamingtjenester. Dette har jeg tatt forbehold om og setter en nedre grense på 20 år. Produksjonskvalitet er også et vesentlig faktum, og mye har skjedd på to tiår. Disse seriene kan du se på uten å føle at kroppen din synker sammen og dør av treghet eller forferdelige kulisser og utslitte manuslinjer.

«OZ» (1997)

«Oz» er alle fengselsseriers mor. Man kan undre seg hvorfor man fortsatte å lage serier om inkarserasjon etter denne, da den perfeksjonerte og satte en særdeles høy standard for hvordan det skal gjøres. Dette er en serie som får andre som f.eks. «Prison break» eller «Orange is the new black» til å se ut som skuespill iscenesatt og produsert av barn fra en svært skjermet barneskole. Dette er råskap. Dette er brutalitet. Dette er serien som viser deg at det spiller absolutt ingen rolle om du mister såpa eller ei. Du får det uansett!

Dette er et høysikkerhetsfengsel slik det skal være. Serien tar oss med på en reise gjennom soningen til flere uheldige og merkelige sjeler i «Oswald State Penitentiary». Noen er offer av omstendigheter. Andre er bare pur ondskap. Den er fullspekket med nynazister, rasekriger, mafiavirksomhet, narkotika, voldtekt, prostitusjon, lidelse og svært lite glede. Menns kamp mot seg selv og sine omgivelser. Den pirker ikke bare i overflaten, men gjør et genuint forsøk på å filosofere over ondskap og vold. Ingen enkle svar. Dette var også verdens første serie som viste mannlig nakenhet i sin fullhet, samt voldtekt av menn. Svært grafisk. Ikke et glansbilde. Serien er den som har kommet nærmest i å gjenspeile forhold i et høysikkerhetsfengsel.

Den tar for seg spillet, maktkampen og politikken i og rundt et fengsel. Man kan nesten si at dette er «Game of Thrones» i fengselsformat. Ulempen, eller fordelen, alt ettersom, er at det finnes 57 episoder à 55 minutter fordelt på 6 sesonger og de er mer avhengighetsskapende enn hvilket som helst narkotikum. En absolutt klassiker som enhver serieelsker må få med seg!

Man kan kanskje pådra seg lidelser av å se så mange timer av ondskap og djevelskap som i «OZ» (selv om det er verdt det!). For deg som ikke er like klar for like mange av virkelighetens brutaliteter og trenger et maleri med en litt tykkere ferniss, dog fortsatt brutal, men en smule mer familievennlig; her er en for deg. Et mesterverk!

Foto: HBO

«The Sopranos» (1999)

Ingen over, ingen ved siden. Dette er perfeksjoneringen av filmatisert mafiavirksomhet. Kanskje en av verdens beste serier som noensinne er produsert. Ja, det inkluderer også «Game of Thrones». Jeg sa kanskje.
Hvis du noen gang har lurt på hvordan det er å balansere hverdagen mellom å være familiefar i en litt for ødelagt familie og samtidig lederen for en av New Yorks største mafiabander så er dette serien du skal se. Serien tar for seg Tony Soprano: familiefar, leder for et renovasjonsselskap (mafiaboss), sosiopat og fugleentusiast. Han er kongen av Jersey og den gamle klassiske mafiaverden i en stadig mer moderne og skiftende verden.

Den er stappet full av fantastiske karakterer og opprettholder klisjeen om italiensk mafia som man ikke kan annet enn å elske. Nydelig skuespill og mye bra musikk. Her er det mye filosofi og mange lag man kan brette hjernen rundt. Den minner kanskje litt om en gresk tragedie.

Verden er en kald og hard plass, og aldri hadde jeg trodd at jeg skulle klare å sympatisere med et slikt forferdelig menneske. Helt til jeg så «The Sopranos». Man skulle kanskje tro at å være på toppen av næringskjeden i en slik verden ville være det beste stedet å være. Den gang ei. I en slik verden lurer død og bedrag rundt hvert hjørne.

Tony har arvet og opparbeidet et imperium. Et imperium som stadig er i konflikt med andre imperier. Bare tanken på å opprettholde status quo vil drive enhver til vanvidd. Prøv dette samtidig som du og din hysteriske kone prøver å opprettholde fasaden mot verden utad mens datteren din skal på college og din sønn er en latsekk av en vrang liten jævel som ikke gjør annet enn å være teit. Og ikke nok med det! Innad i banden begynner fundamenter å slå sprekker. Undersåtter er ikke tilfreds med tilværelsen, og når du trodde den ene brannen var slukket venter en ny skogbrann like rundt hjørnet.

Denne serien har så mange nivåer av råskap og følelser at det nesten er utmattende å se på den. Den prøver å ta for seg brutaliteten på en slik måte som aldri har blitt gjort igjen. Lagene som utgjør sinnet til et slik menneske blir strippet ned, bit for bit, og etter hvert begynner man å føle med de sosiopatiske mafiaskikkelsene.

Dette er en serie hvor man elsker alle samtidig som man hater dem. En følelse andre serier kun kan drømme om å gi deg. Du kommer til å kjenne følelser over hele registeret. Se for deg en mann som har spist prevensjonspiller. Litt sånn. Ambivalent! Dette mesterverket er noe av det vakreste dramaet som verden noen gang har sett. En nydelig produksjon som bare gir og gir. Hvis du trodde hullet i deg etter du hadde sett en serie ferdig var stort, så har du ikke kjent noe før du har sett denne. For det er virkelig stort. Hele 86 episoder à 55 minutter fordelt på 6 sesonger. Nyt det!

Ikke alt som filmatiseres trenger å dreie seg om brutaliteten og lidelse i verden. Men det er den eneste måten lidelse noen sinne kan være vakkert hvis det gjøres bra. Når man har sett serier som «Oz» og «The Sopranos» sitter man kanskje igjen med en følelse av at det ikke finnes mer glede igjen. Jeg er tom. Hjelp. Hva gjør jeg nå? Fortvil ikke venner: her er en som får deg til å verdsette det privilegerte livet ditt samtidig som du ler på deg brokk.

Lucky Louie (2006)

Foto: HBO

Dette er en serie som mange av oss kan kjenne seg igjen i. Kommer du fra en familie hvor brettspillkvelden kanskje ender i tårer og banning og teltturen til vidda var litt for kjip. Egentlig så var alt ganske kjipt… men dere elsket hverandre!

Dette er serien for deg. Eller for deg som vil skue inn i en slik families hverdag. Depresjon kan være morsomt! Er du glad i litt mørk voksenhumor kommer du til å le deg skakk! Serien handler om en far, en mor og deres datter og deres slit i hverdagen. De kommer fra et ikke fullt så velmøblert hjem og prøver så godt de kan å gjøre verden til en bra plass for deres elskverdige datter.

Serien ble skrevet og hovedrollen spilt av komikeren Louis C.K. For de som har kjennskap til han vet at han er en ganske rå komiker. Her legges ingen fingre imellom. Det sies nøyaktig hvordan det er, pluss litt til.

Man får et innblikk i hvordan slitet til en arbeiderklasse familie i USA kan være. Et forferdelig slit. Morsomt for oss. Forferdelig for dem. Men selv om det ligger et mørkt depressivt slør over hele serien, varmer den deg utrolig godt rundt hjertet. Den er full av god humor, utrolig merkelige karakterer, sørgmodighet og motgang. Alt snurret sammen til en fantastisk fanfare av komedie.

Det eneste som kan sies å være synd med denne serien, er at det kun ble laget en sesong. Det er en sitcom type serie, men det bidrar kun til å øke sjarmen. Dette er en komedie som virkelig anbefales dersom du ikke har ledd på en stund. Man bør dog advares, noen finner kanskje humoren litt mørk og anskuelse gjøres helt på eget ansvar. Men om du liker den kommer du til å se den flere ganger!

Det å lage en virkelig bra komedie er vanskelig. Man føler gjerne at har man sett en så har man sett alle. Er du på jakt etter en klassiker som kommer til å tåle tidens tann og oppfyller alle dine stereotyper om amerikanere, islengt en god dose fantastisk teit humor.

Eastbound & Down (2009)

Livet som en profesjonell baseballspiller er et liv i luksus og berømmelse. Det er toppen av drømmen til mange. I «Eastbound & Down» ser vi resultatet av dette. Kenny Powers, hovedkarakteren i serien, nøt livet som baseballproff. En Narsissist uten sidestykke og en karakter man har lyst å brekke seg av. En kleinhetens høyborg!  Han hadde alt. Så begynte nedfallet. Det er utrolig hva for mye penger og berømmelse kan gjøre med et menneske.

I denne serien har du alt i et nøtteskall. Powers glansdager, og alt annet bra med han, er over for lenge siden og han sliter med å takle livet og finne seg i rollen som et «vanlig» menneske.

Vi følger ham på hans dannelsesreise hvor han prøver å gjenreise sin legendestatus som baseballspiller.  Det er en vakker beskrivelse av hvordan et så forferdelig menneske prøver seg i verden. Dette er en karakter du kan peke på og le av uten å føle deg dårlig en eneste plass. Og i vår verden er det en sjeldenhet.

Gjennom hans ferd treffer han også mange andre flere latterlige karakterer. Det er et nydelig samspill mellom fjernheten i karakterene og humoren i serien som gjør det svært givende å se den. Man ler som regel, mens andre ganger har man lyst å finne en pute å kvele seg selv på grunn av flauheten. Det er mange raske replikker og nydelige utført improvisasjon fra skuespillere. Dette må være en av humorseriene i verden hvor skuespillerne treffer sin karakter til det fulle. Manusforfatterne fortjener en utrolig honnør for dette verket.

Serien er uten sidestykke, og selv om humoren kan være teit av typen veldig til tider, er det et mesterverk av en komedie.

Som nevnt ovenfor hos de andre seriene, vekker de følelser. Det gjør også denne. Forskjellen her at selv om dette menneskets liv er lidelse, kjenner man ingen medfølelse. Snarere tvert imot. Dette er en mann som graver sin egen grav, på en hysterisk måte og vi får lov til å le av det. Gjennomført til det ytterste. Her er det mange timer med god underholdning og fantastiske vendepunkt. Hele 29 episoder à 30 minutter fordelt på 4 sesonger. Denne klarer du lett!

 

Det finnes et utall av bra serier der ute som bare venter på deg. Kommer du igjennom noen av disse vil de åpne nye dører i din verden av serier og etterlate deg lengtende etter mer. Selv om alle kanskje ikke er Gizapyramider i alles øyne, så burde de i hvert fall være en liten Saqqara… Uansett, et godt grunnlag for den iherdige serie-seeren.

Posted in Nyheter, Spalter, Streaming, Streaming-tips.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *