Blod, puck og tårer: Make hockey violent again

Slåssing er på vei nedover i NHL og er bortimot bannlyst i europeisk hockey. Dette er ikke veien å gå.

Tekst: Tore Kommedal Asheim

Det har lenge vært klart at slåssing er en døende kunstform i nord-amerikansk hockey. Tallene går sakte nedover, selv om det har vært en marginal økning dette året. I europeisk hockey, spesielt den skandinaviske, verdsettes ikke slåsskjempene på noe som helst vis. I norsk hockey blir Tommy Kristiansen sett på som en villmann, selv om en vil se at han har et fåtall slåsskamper per år. Det ender også med karantene om dommerne finner det for godt.

Det er egentlig kontroversielt å si i 2017 at en ønsker mer slåssing i hockey. Det har sine naturlige årsaker. Motstanderne av slåssing sier at det sender et dårlig signal til barn, at slåssing hører fortiden til og at det fører til hodeskader.

Sistnevnte er for meg egentlig det eneste virkelig gode argumentet mot slåssing i hockey, selv om jeg vil påstå at det fører til mer hodeskader at en lar spillere drive på som de vil uten andre konsekvenser enn en utvisning. For det er det som skjer. En hockey der en ikke må møte fysiske konsekvenser oppfordrer til en hockey der en kan komme med flere billige taklinger mot hodet.

Som tidligere NHL-profil og nåværende Oilers-spiller Eric Nystrom sa til meg, «en blir straks en god del mer tilbakeholden om en vet at konsekvensen av ens handling vil være å få ansiktet ommøblert av knokene til en motspiller». Jeg argumenterer ikke for en retur til rene «enforcere», som kun kan slåss og ikke spille, men jeg argumenterer for at en slåsskamp er en naturlig og sunn konsekvens av et fysisk hardt spill som det hockey er.

Dette er noe å oppmuntre til, fremfor å hånflire av og straffe hardere enn spillere som tar seg friheter ute på isen. Senest for noen uker siden slåss Evgeni Malkin, en av de store stjernene på Pittsburg Penguins, med Blake Wheeler på Winnipeg Jets. Rett og slett fordi det var den rette tingen å gjøre. Det har med respekt å gjøre. Noen ganger må man betale for den friheten man tok seg i den forrige kampen lagene imellom. Et annet argument er det ikke alltid er nødvendig med en slåsskamp for å sikre freden, flere ganger er trusselen om en slåsskamp nok.

Jeg skriver dette, jeg har min overskrift, men jeg vet også at jeg kjemper en tapende kamp. Det er bare sånn verden, og idretten har blitt. Det er også slik at jeg lar meg underholde av en slåsskamp. Det er ikke så veldig politisk korrekt å medgi, men det er sannheten når det gjelder de av oss som er forkjempere for slåssingens plass i hockey. Så det er mange som vil si at vi heller bør se MMA.

Det er også slik at jeg lar meg underholde av en slåsskamp. Det er ikke så veldig politisk korrekt å medgi, men det er sannheten når det gjelder de av oss som er forkjempere for slåssingens plass i hockey.

Det går faktisk an å like det Sidney Crosby viser like mye som man liker det Shawn Thornton og John Scott viser. Sånn sett var det en passende hyllest til slåsskjempene i NHL når nevnte Scott endte opp i all-star kampen til NHL mot alle odds i fjor, der han ble MVP. Spillerne elsket det. For det er tingen, spillerne elsker de som er villige til å slåss for dem og lagets ære. Ingen er mer populære blant sine lagkamerater enn disse. Det er noe å huske på før sportens utvikling gjør dem overflødige.

 Her kan du lese flere hockeyspalter.

Legg igjen en kommentar

Posted in Nyheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *