Novelle: Gjemsel Del 4

Regnet prikket Sine i ansiktet og dråpene la seg på øyenvippene hennes. Hun blunket dem vekk og så seg om i hagen. Benjamin var minst to hoder høyere enn henne, så det var ikke alt for mange steder han kunne ha gjemt seg. Den lille leken hun hadde satt i gang, vekket en barnslig lyst til å finne ham så fort hun kunne, bare for å vinne. Plutselig var de barn igjen. Spørsmålet la seg i munnen, og hun smakte så vidt på det før hun sa det høyt.

«Så du er fetteren min?»
Lyden som fulgte, en grov latter, kom fra et sted bak henne, og hun snudde seg.
«Det var et kjempe teit spørsmål! Det har jeg jo fortalt deg!»
Sine lo sammen med ham.
«Ja, jeg vet det. Men jeg måtte bare få deg til å si det en gang til».
«Greit nok».

Hun visste ikke hvor hun skulle begynne å lete. Hun gikk bort til hundehuset og kikket inn. Det luktet av fuktig treverk, det var mørkt, og det var tomt. Han var ikke å finne bak hundehuset heller.
«Du er helt elendig til å lete, som vanlig», flirte han.
«Jeg har jo akkurat begynt!»
«Kom igjen nå! Hva er neste spørsmål?»
Hun tenkte seg om, før hun spurte.
«Hvorfor har jeg ikke sett deg på så lenge? Hvor har du vært?»
Han nølte før han svarte.
«Jeg … Vi reiste vekk da fatter’n fikk litt problemer».
«Hva slags problemer?»
«Nei han … ble litt uvenner med folk og sånn».
Sine hadde lyst til å spørre hva slags folk, men det unnvikende preget i stemmen hans fikk henne til å la være. Hun vendte seg helt rundt, og begynte å lete blant flokete buskene langs gjerdet.
«Hvordan døde faren din?»

Det ble stille en lang stund. Nysgjerrigheten hadde tatt hjernen hennes som gissel, og det demret plutselig for henne at hun muligens hadde gått fram en smule for fort.
«Overdose», svarte han etter en stund med et hint av motvilje i stemmen.
Hun lot dette synke inn. Hun visste hva det var hun lurte mest på. Hvorfor hadde hun aldri hørt noe om denne onkelen. Moren hadde aldri snakket om ham. Det fantes ingen bilder av ham, ikke som hun visste om i hvert fall. Og hvorfor snakket hun aldri om Benjamin? De hadde vært bestevenner, hun hadde bilder av ham, Sine husket ham jo. Hvorfor alle disse hemmelighetene?
Hun snudde seg brått da hun hørt lyden av en gammel rusten dør som knirket seigt da den ble åpnet. Døren til skuret han kom ut fra, var godt gjemt bak en presenning som hang ned fra taket. Den døren hadde hun ikke lagt merke til. Hun kikket uforstående på ham.
«Vi er ikke ferdige med leken» protesterte hun. «Jeg har flere spørsmål.»
«Bare spør, du», sa han. Ansiktet hans hadde lagt seg i en alvorlig mine. Han nærmet seg henne med tunge skritt. Hun studerte ham med et varsomt blikk før hun fortsatte.
«Hvorfor har ikke mamma fortalt om han? Om dere?», spurte hun. Han stoppet noen skritt unna henne, og stakk hendene i lommene på buksen.
«De var ikke helt enige».
«Enige om hva?»
«Jeg vet ikke … Om meg, om de greiene han holdt på med … Om noe som helst».
«Hva var det han holdt på m…», lenger kom hun ikke. De hadde begge hørt lyden. Det var noen som ropte navnet hennes. Det var Alf.
«Sine! Hvor faen er du? Klokka er fem om morgenen, pell deg tilbake inn i huset!»

De så på hverandre, og Benjamin hadde hevet brynene.
«Han var sjarmerende. Var det faren din?»
«Kjæresten til mamma», konstaterte hun. Hun fikk seg ikke til å kalle ham stefar. Han var absolutt ikke en far. Han hadde ikke noe med å prøve å være faren hennes i hvert fall.
«Du får komme deg hjem, vi kan snakke siden», sa han tørt.
«Nei!», svarte hun opprørsk og tok tak i armen hans.
«Du blir med meg!»

Sine kunne kjenne hjertet hamre helt ut til fingertuppene da hun obsternasig trakk fetteren med seg opp trappen til huset. Døren var åpen, og lent mot dørkarmen med armene i kors sto Alf og betraktet dem begge. Sine og Benjamin ble stående øverst i trappen uten å si noe. Alf smattet overdrevent på tyggegummien som trillet fram og tilbake i munnen hans.

«Hva faen er det du driver med, Sine? Holder på med gutter til langt på natt? Hvordan tror du moren din har det nå?»
«Er mamma våken?», spurte Sine, og kjente et stikk av skyldfølelse trenge seg inn i brystet. Hun hadde ikke ment å bekymre noen.
«Hun sitter i stua og venter».

Hun travet forbi Alf inn i entréen. Men da Benjamin prøvde å følge etter, la Alf en tung hånd på skulderen hans.
«Tror ikke du skal inn hit, nei», sa han og skjøv han vekk fra inngangsdøren.
Ikke gidd, Alf», sa Sine og tok tak i hånden til Benjamin.

Da de var like utenfor stuen, stoppet hun ham.
«Vent litt her, så er du snill. Jeg vil ha en sjanse til å forklare hvem jeg har tatt med hjem».
Hun fikk øye på moren som satt i sofaen med hodet i hendene. Den dårlige samvittigheten svulmet til en klump i brystet. Hun burde kanskje ha lagt igjen en lapp før hun gikk.

«Hei mamma …», begynte hun varsomt.
Moren så opp. Øynene var rødkantede og blanke. Hun var nok sliten. Kanskje hun hadde grått? Antagelig begge deler.
«Sine, hva i alle dager er det du finner på?! Du har vært ute hele natten! Hva er det meningen jeg skal tro?»
«Mamma jeg…», lenger kom hun ikke før hun ble avbrutt av en sint stemme bak seg.
«Dette kan du bare drite i å gjøre igjen», tordnet Alf. «Jeg kommer ikke og leter etter deg en gang til!»
Sine snudde seg sakte, forbannet nå.
«Lete etter meg? Mener du å stelle deg på trappen og gaule helt til jeg dukker opp?»

Alf fikk røde flekker i kinnene. Han skulle til å svare, men moren hadde reist seg og nå stelte hun seg mellom dem.
«Alf, vær så snill. Hun er hjemme nå. La henne snakke ferdig».
Han skikket seg, trakk en hånd gjennom det grå håret, før han satte seg i sofaen og rullet en sigarett.
«Mamma … Jeg har noen jeg vil du skal treffe.»
Uttrykket i morens ansikt skiftet. Hun ble plutselig litt mildere.
«Jaså?», spurte hun og gransket henne før hun smilte.
«Jeg har han med nå», fortsatte Sine forsiktig, før hun snudde seg og gikk bort til inngangsdøren og hentet fetteren.

Da moren fikk øye på gutten, ble hun stiv i blikket. Beveget ikke en mine.
«Mamma … Husker du Benjamin?»

Andora Charlotte Hylland, novelle.Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Novelleserien «Gjemsel» kommer i fem deler. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

Posted in Kultur, Novelle, Spalter and tagged , , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.