Novelle: Gjemsel del 3

I det gutten kikker ned på fotografiet, endrer uttrykket hans seg. Den advarende rynken i pannen forsvinner og øynene hans lyser av overraskelse. Han river til seg fotografiet og er stille en lang stund.
«Hvor har du funnet dette», hvisker han. Mer til seg selv enn til henne. Han ser ikke opp, men fortsetter å stirre på den lille gutten på bildet.
«Jeg fant det i en konvolutt. Det er mamma sitt», svarer Sine forsiktig.
«Hvem er moren din?»
«Gina Josefsson heter hun»
Han ser opp og møter blikket hennes. Øynene ser ikke lenger like sinte ut. De er roligere, og glimter av nysgjerrighet.
«Gina? Gina Josefsson?» Gjentar han, mens ansiktet fortrekker seg i en intens mine. Sine blir utålmodig.
«Er dette deg? Er du gutten på dette bildet?» Spør hun igjen litt høyere. Hun griper fotografiet, og holder det foran ham. Han stikker hendene i lommene og trekker på skuldrene. Det er som om han plutselig skal forsøke å virke uinteressert.
«Joa», svarer han monotont og ser ned på skoene sine.
Sine stikker fotografiet tilbake i lommen før hun fortsetter.
«Sammen med fotografiet lå det et avisutklipp. Det var en dødsannonse». Gutten ser opp, men sier ingenting.
«Er du … Er du Gard Josefsson?»

Han flirer.
«Nei, det er fatter’n, det»
«Men den lå sammen med et bilde av deg?»
«Greit nok det, men jeg er ikke født i 65, og jeg er helt klart ikke død enda!»
Sine rødmet. Det skulle hun ha tenkt på, men nysgjerrigheten tvang spørsmål ut av henne som sure oppstøt.
«Men hvem er … begynte hun», men gutten stoppet henne. Han smilte nå.
«Du, kan vi ikke gå utenfor litt? Det er så mørkt og tomt her inne og jeg trenger litt luft»
Øynene hadde vent seg til mørket, og det var ikke vanskelig å finne utgangsdøren. Utenfor hadde det blitt enda litt lysere, og den kjølige morgenluften prikket i ansiktet og på fingrene. En liten skur av høstregn hadde vasket over nabolaget mens de var inne i huset. Gressplenen var fuktig og kald. Litt vann piplet inn i de misfargede joggeskoene til Sine, og hun ønsket plutselig at hun ikke hadde hatt sånt et hastverk da hun kledde seg for noen timer siden. Hagen var ikke stor, men den sammensunkne sandkassen og det vaklevorne huskestativet vitnet om noe som en gang hadde vært et lykkelig barndomshjem. Inntil husveggen sto det et par værbitte hagestoler i hvit plast, og like ved siden av stod det et gammelt hundehus. Malingen hadde flasset av. Sine plukket av en bit av malingen og knuste den mellom to fingre. Gutten trakk jakken tettere om seg og kom gående mot henne. Hun lot som at hun studerte malingrestene på fingrene nøye, slik at hun slapp å se opp.

«Hvem er du?», spurte hun fast.
«Jeg tror egentlig du husker meg, hvis du tenker etter», svarte han.
«Det kan hende. Men jeg vil vite hva du heter», fortsatte hun.
«Kom, vi går og setter oss her borte».
Han trakk henne med seg bort til stolene som sto langs husveggen. Hvorfor trekker han dette ut? Hvorfor kan han ikke bare fortelle meg hvem han er? Er det så farlig? Hun hastet forbi ham og valgte stolen til venstre.
«Kan du ikke bare være så snill og…»
Lenger kom hun ikke. For setet på stolen hun så bestemt hadde plassert seg på ga etter, og hun forsvant gjennom den våte plastikken og deiset i bakken. Det ble stille i et halvt sekund før latteren brøt løs. Han lente seg inntil veggen og lo så hele kroppen ristet. Latteren var lun. En slik latter du smiler av. En slik latter en kan høre fire hus bortenfor. Sine lo sammen med ham, mens hun forsøkte å kave seg ut av buret av plastikk hun nå befant seg i. Han kom ikke bort for å hjelpe. Bare fortsatte å le, mens han sendte henne et «dette er så typisk deg»-blikk. Da latteren stilnet, så hun alvorlig på ham.
«Hvem er du egentlig? Kjenner du mamma? Hva er det du heter? Du er nødt til å begynne å fortelle!» Han holdt blikket hennes, og smilet i øynene svant.
«Vi har samme etternavn har du jo skjønt», begynte han.
«Så du er min hemmelige tvillingbror eller noe?» Spøkte hun tilbake. Han lo.
«Nei. Gina er tanten min, ikke moren min. Den dødsannonsen du leste er faren min sin. Han døde for rundt seks år siden».
En plutselig klump tok form i brystet hennes. Hadde hun en onkel? Hadde mamma en bror? Var dette fetteren hennes? Var dette gutten hun husket fra da hun var liten? Hun husket denne hagen. Dette huskestativet, sandkassen og hundehuset. De pleide å leke her.
«Heter du Benjamin?» Spurte hun etter en stund.
«Yes, det gjør jeg. Benjamin Josefsson».
«Vi pleide å leke gjemsel?» Han så opp.
«Ja. Det var den gangen du fikk plass i hundehuset. Og under lokket til sandkassen».
Han lo.
«Du var alltid så dårlig til å gjemme deg. Jeg fant deg hver eneste gang!».
Hun så ned på skoene sine. De var gjennomvåte nå.
«Det var du som var flinkest til å gjemme deg», sa hun stille. «Jeg måtte alltid lete i evigheter, og noen ganger måtte jeg gi opp. Da kom du ut fra gjemmestedet ditt og skremte meg, husker du?»
«Ja, og du begynte bestandig å grine!»
«Det gjorde jeg ikke!» lo Sine og geipet.
Flere spørsmål gnagde løs på hjernen hennes. Hvor har du vært? Hvorfor kommer du tilbake først nå? Hva gjør du her? Hvorfor har du ikke spurt etter meg? Hvorfor forsvant dere? Hun fikk plutselig en idé.
«Benjamin, nå leker vi gjemsel». Han kikket på henne med et skeptisk blikk. Hun tok tak i hendene hans og trakk han med ut på plenen.
«Jeg teller til ti, og så skal du gjemme deg. I stedet for å be deg gi et lite pip, så skal jeg stille deg et spørsmål, også skal du svare».
«Seriøst?»
«Ja, seriøst». Hun lukket øynene og begynte å telle.
Han slapp hendene hennes, og hun kunne høre ham skritte bortover i det våte gresset. Da hun åpnet øynene, var han borte. Det var bra. Jo, bedre du har gjemt deg, jo, flere svar får jeg, tenkte hun og smilte.
«Han som ikke har gjemt seg nå, han skal stå!»

Andora Charlotte Hylland, novelle.Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Novelleserien «Gjemsel» kommer i fem deler. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

Posted in Kultur, Novelle, Spalter and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.