63 vakre minutter med Ida

Idas dagbok_still_041

terningFilm: Idas dagbok
Regi: August B. Hansson
Medvirkende: Ida Storm
Sjanger: Dokumentar
Varighet: 63 minutter
Premiere: September 2015

Anmeldt av Stine Serigstad

Ida Storm har slitt med selvskading og psyken sin siden hun knapt var blitt tenåring. Hun har filmet seg selv gjennom oppturer og nedturer de siste fire, fem årene, noe som har blitt over hundre timer opptak. Dette sendte hun til regissør August B. Hansson i håp om å kunne hjelpe andre. Idas nære og personlige videodagbok og Augusts vakre og kreative filmkunst har blitt Idas dagbok.

Ida er god til å sette ord på ting. Hun skiller mellom dødsredd og livredd, og forklarer at det er like skummelt å leve som å velge døden. Konsekvensene er like ukjente for henne, samme hva hun velger. Hun drar oss inn i hennes verden uten at det er skummelt, fordi vi er sammen med Ida. Hun reflekterer og forteller på en måte som er helt naken. Det er rett og slett tankene hennes vi får høre, og de er ikke kamuflert eller pyntet på.

Men filmen består ikke kun av Idas tanker og betroelser. Regissøren har selvsagt lagt igjen sine spor. Han blander inn kunstneriske klipp og opptak for å illustrere når Ida føler noe eller når Ida ruser seg. Det kan til tider minne litt om Requiem for a Dream, og det er bare fint.

Til tider klippes Idas betroelser kort og brått av til en sort skjerm, når jeg vil høre mer av hva hun har å si. Dette er for det meste i begynnelsen av filmen, der man fortsatt prøver å bli kjent med hovedpersonen. Men så bygges det opp til flere lengre strekk med bare Ida og da setter vi så pris på det og vi får liksom ikke helt nok.

Noe av det fine med dokumentaren, som tar for seg et mørkt og dystert tema, er at Ida er full av humor. En dag er det en hjelpepleier som har kalt henne go’jenta og det faller ikke i god jord hos Ida. Hun er rett og slett fly forbanna, for Ida er for faen ingen go’jente! Dette nevnes flere ganger i løpet av dokumentaren, og det blir en intern vits mellom Ida og publikum.

Ida har lært meg at det viktigste med drømmer er å ha dem, at det er lov å gråte over en knust Hotell Cæsar-kopp og at det er mulig å være i ekstase av å koke poteter.

Filmen har en nydelig slutt som tok pusten fra meg. Bare av den grunn: se den!

Legg igjen en kommentar

Posted in Filmanmeldelser, Kultur and tagged , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *