Av: Marthe Kindervaag (tekst)

Da jeg var yngre hadde jeg ikke så mange jentevenner. Jeg likte best å rulle rundt i gjørma eller fange hoggorm sammen med gutta. På barneskolen sprang vi rundt og slo hverandre med greiner eller kastet steiner i bakhodet på hverandre – det var fint. På ungdomskolen fylte vi opp små melkekartonger med pulveret fra brannslokningsapparatet og venta på at de eksploderte slik at hele rommet ble hvitt.

Vi hang i skura på skolen om kveldene, mens vi tvang i oss varm øl fra plastikkflasker. På videregående gikk vi på fester eller slappet av med en film. Alt var så enkelt. Det var liksom ingen problemer, men viss det skulle dukke opp noe, ble det løst med armbakk eller en konkurranse om hvem som drakk en øl eller fem raskest. Livet var bekymringløst.

På denne tiden fikk jeg alltid høre fra kompisene mine at jeg hadde baller større enn flere av dem til sammen. Viss det var tilfellet, lurer jeg veldig på hvor de har blitt av? Jeg har selvsagt blitt eldre og jeg har visst også blitt en jente. Livet er ikke problemfritt lenger, om kveldene kan jeg ligge våken å tenke på hva jeg skal ha på meg den neste dagen. Av og til tenker jeg så mye at jeg til og med tenker på hvorfor jeg tenker så mye på at jeg tenker så mye.

Jeg husker for eksempel da jeg var 14 år og så en dame som hadde utrolig mye appelsinhud, eller cellulitter som noen kaller det, på låra sine. Jeg tenkte ikke så mye over det, men husker at jeg var veldig takknemlig for at mine lår ikke så ut sånn. Jeg var også skråsikker på at de aldri kom til å bli sånn heller. Sjokket var dermed stort da jeg to år senere hadde fått et hull midt på rompeballen min. Jeg ble født med bare et smilehull i ansiktet, derfor begynte jeg nå å lure på om vår hellige skaper hadde missforstått litt og gitt meg det andre midt på venstre rompeball.

Ett år senere hadde jeg plutselig tre hull på rompa og begynte vel egentlig å skjønne at det ikke var snakk om noe smilehull. Så nå sitter jeg her da, flere år senere og lurer på hva som skjedde. Jeg har nemlig aldri planta et eneste frø i håp om at det skulle vokse ut et helt appelsintre fra lårene mine. Hadde jeg hatt baller, hadde lårene mine aldri sett ut sånn.

Apropos min oppvekst, jeg kjente faktisk en jente og hun var en skikkelig jente. Hun var så jentete at hun sa unnskyld da en gutt syklet over foten hennes fordi hun satt i veien. Hadde hun hatt baller, hadde hun heller dytta gutten av sykkelen og sykla over ballene hans. Det er slik som henne jeg har blitt nå, skikkelig jentete. Jeg er så jente at jeg får mensensmerter til og med når jeg ikke har mensen.

Jeg var sikker på jeg hadde mensensmerter rundt eksamenstidene i fjor. Men mensen kom aldri og smertene forble. Den dagen jeg skulle ta eksamenen skjønte jeg det, det var ikke mensensmerter, det var bare eksamen. Hadde jeg hatt baller hadde jeg sluppet dette. Hadde jeg hatt baller hadde livet vært mye enklere. Hadde jeg hatt baller kunne jeg kunne jeg fortsatt slått dere med greiner og kastet stein.