Foran titusener av fremmøtte på Rått og Råde-festivalen tok A-Ha farvel med Stavanger etter 25 gode år.

Av: Pål Karstensen (tekst) & Roy Kenneth Sydnes Jacobsen (foto)

KONSERT: A-Ha (Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy)
Hvor: Rått og Råde
Når: Torsdag 2.september

Torsdag 4.mars startet Norges desidert mest suksefulle band på sin internasjonale avskjedsturné, som tilslutt kulminerer med den aller siste A-Ha konserten i Oslo Spektrum 4.desember. Torsdag 2.september gjestet A-Ha Rått og Råde-festivalen for å si farvel til Stavanger-publikummet.

Det gjorde de også med bravur, etter halvannen time med den ene hiten etter den andre. Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy har planlagt “Ending on a high note”, og det var også det de tre bandkompisene gjorde i går kveld. Etter å ha varmet opp med Karpe Diem og Casiokids var det fullstappet på den gigantiske utescenen på Lassa da dagens store trekkplaster kom på scenen, riktignok ti fasjonable minutter for sent.

Da bandet åpnet med publikumsfavoritten “The Sun Always Shines on TV”, var scenen imidlertid satt for en heidundrande avskjedskonsert. Allerede i åpningsnummeret viste Harket at alder ikke er noen hindring og viste at den gylne stemmen som engang var i verdensklasse fortsatt holder mål. Etter den gode åpningen fulgte de opp med den litt mer ukjente, for noen, “Move to Memphis”.

I tillegg til sangen, som var bra nok den, så varmet det virkelig å se samarbeidet trekløveret hadde på scenen. Smilet satt løst og det så virkelig ut som de storkoste seg der de improviserte på el-gitarer, kassegitarer, elektriske trommer og andre instrumenter. Sånn har det imidlertid ikke alltid vært, men nå satt alt som et skudd.

Etter å ha spilt et par sanger av det gode, gamle slaget oppsto det en pussig situasjon. Da hadde turen kommet til sangen “Manhatten Skyline”, der Harket dro frem megafonen og sang gjennom den. Et ganske så artig påfunn, og det er vel lenge siden noen har traktert en megafon så bra som i går kveld. Etter å ha “wavet goodbye”, så var det klart for dagens takketale der de tre guttene takket for 25 gode år.

Vi har hatt 25 fine år, der dere har vært en del av våre liv, og vi har vært en del av deres. – Morten Harket, vokalist i A-Ha.

Etter den rørende seansen, gikk man videre i programmet med flere gode hits. Alle de gode gamle slagerne var på plass, kanskje foruten “Lifelines”, men med så mange populære sanger og en så omfattende karriere har de faktisk ikke plass eller tid nok til å spille alle sangene. Derfor er det alltid mulig å si at man kanskje burde spilt den og den sangen, mens andre igjen ville hørt en annen sang.

Med “Hunting High and Low”, “Forever Not Yours”, “Minor Earth Major Sky”, “Stay On These Roads” og den litt nyere “Foot of the Mountain” på spillelista var det ingen som var misfornøyd med dagen. Selv om 50-årige Harket slet litt mer med å komme opp på de aller høyeste notene, som for eksempel på “Summer Moved On”, så tok han seg mesterlig inn igjen ved å synge klart, rent og sterkt på lavere toneleier. Alle har sin begrensning, og det er kanskje best at de nå er på avskjedsturne før stemmen forsvinner helt.

Under den sedvanlige pausen mellom hoveddelen og ekstranummerne, rullet en digital minnebok over alle A-Ha sine platecovere over den store skjermen. Sammen med et godt sceneshow, med lyseffekter og gode bildebakgrunner, virket dette ganske bra. Stemningen var stor da bandet igjen entret scenen for å spille de aller siste sangene. Nok en gang kom de gode sangene på rekke og rad, men da det tredje ekstranummeret “The Living Daylights” var ferdig og bandet igjen gikk av scenen var det nok mange som begynte å lure.

Skulle virkelig A-Ha gå av scenen uten å spille den sangen som virkelig karakteriserer bandet 25-årige karriere? Svaret ga egentlig seg selv, men for å bygge opp under spenningen lot bandet vente litt på seg, før alt kulminerte i en utrolig populær versjon av “Take On Me”. Alle sang med og det velkjente pianoriffet fløt høyt og langt utover slettene på Lassa.

Etter å ha vært vitne til en hitparade uten like var konserten, som bandets karriere, tilslutt over. Men, tilbake var minnene om en strålende konsert og en helt fantastisk karriere.